Hei.
Jeg og ungene har dratt hjem til mamma og pappa på en liten høstferie. Henning er igjen hjemme for å jobbe. Det ble litt sånn stykkevis og delt denne høstferien. Når Henning hadde fri hadde vi andre planer, i midten klarte vi å trykke inn et døgn i vogna og så ble det tur til Kvina på meg og ungene.
Veien til Kvina innebærer noen mil med kjøring og to ferger. Som jeg skrev om i går så har jeg og Henning hver våre ting her i verden vi er gode på. Kjøre ombord og av ferger er definitivt en Henning-ting.
Jeg var derfor veldig fornøyd med å stå aller fremst i fergekøen på Halsa. Først i køen betyr fremst på ferga, først av, rett frem, alt det der.
Fergeturen er ikke lang. Et kvarter. Motorduren endret seg, vi begynte å legge til kai.
Men det var noe galt. Fergeporten åpnet seg ikke. Fire hele fergemanner sto og trykket på opp-knappen men ingenting skjedde.
“Vi snur ferga, bilan får rygg i land” over fergedur hørtes beskjeden i fire fergemenns radioer høyt og klart.
Rygge i land? Altså. Jeg var alene på tur. Ingen Henning, bare meg. De kan da ikke kreve sånnt av folk?
“Helsike!”
Eir tittet opp fra iPaden. Spurte hva som var galt.
“Vi må snu ferga. Vi må rygge i land. Det er jo helt krise. Vi som sto her fremst og alt”
Eir så oppriktig forundret på meg. Hvorfor er det så ille å rygge i land??
Kjære Eir, du vakre, fine person som jeg egenhendig har bært innvendig i ni måneder +. Som jeg har matet i sene nattetimer, sittet med på armen og sunget nattasang, trøstet når du har slått deg og kjent på det ubrytelige båndet en mor og en datter har.
ALDRI har jeg vel følt meg mere fremmed for deg enn i det øyeblikket. Der du så på meg, med spørrende brune øyne og lurte på hva som var krise med å rygge av en ferge.. Din far opp av dage. Bortsett fra at han jo ville ledd høyt og hjertelig. Takk for at du ikke gjorde det da.. Du nøyde deg med å humre i skjegget..
I det alt håp var ute og ferga skulle til å legge inntil kaia med bakenden fikk de oppknappen til å funke. Porten foran oss gikk opp. De la fra og snurret en ny runde rundt.. Ekstatisk lykke…
Eir dukket ned i iPaden igjen mens hun ristet på hodet. Min datter, mitt DNA, som er så lik sin far at jeg lurer på om jeg har lagt igjen noe der i det hele tatt.
Resten av turen gikk uten komplikasjoner. Polarsirkellandet åpenbarte seg for oss, mormor og morfar ventet spent da vi kom. Vi har tatt den nye båthavna i øyensyn. Og jeg har slått Yme i Ludo. Livet er herlig.. og jeg slapp å rygge av ferga.
