En monsterfisk.

Hei.

Jeg har jo fortalt at siden sist vi var her i Kvina så har store ting skjedd. De har fått molo og småbåthavn. Det har blitt kjempefint må jeg si. Og det har blitt et supert sted man kan stå å fiske, ikke minst. Man er jo liksom midtfjords når man står på gjestebrygga..

Så da måtte vi jo prøve fiskelykken. Full av optimisme entret jeg, mormor, Dis og Yme gjestebrygga. Utrustet med en fiskestang på deling. Det blåste sånn ca stiv kuling og jeg anså sjansen for fisk for mer utopisk enn reell.

Yme fant ut at den beste strategien var å la meg kaste mens han sveivet. Dis var enig. Så de sveivet hver sin gang. Mormor var mest nervøs for om noen skulle ramle på hav. Skulle tro hun aldri hadde møtt sine barnebarn. De har da motorisk styring på sine ekstremiteter. Dis viste dette med en liten dans. Noe som ikke gjorde mormor særlig mer beroliget. Og ja, de burde hatt redningsvest. Men det glemte vi å ta med hjemmefra. Og med mormors nerver så var handgrepet hennes minst like trygt. Men ja, redningsvest er det som mangler på følgende bilder.

Det blåste, og fisken var ikke særlig bitevillig. Så vi bestemte oss for å gå hjem. Mormor og Yme var halvveis oppe på moloen da jeg og Dis skulle dra kroken opp.

Da bet det på! En kjempefisk. Jeg ropte og Dis ropte og mormor og Yme kom springende om kapp. Stanga bøyde seg nesten under brygga og vi begynte å lure på om vi hadde en 200 kilos kveite på kroken. Spenningen var til å ta og føle på og vi halte og dro i snøret.

Det er ikke det at våre unger ikke er ute i naturen. De vet at koteletter stort sett kommer fra gris. Eller sau. De vet også at man må slakte et eller annet før man får pølser. De spiser fisk i allefall en gang i uka. Men de har kanskje et litt rart bilde av hvor stor en fisk er. For de fiskene vi har fisket. Som Dis og Yme i allefall husker er små røyer i et ferskvann i Lofoten.

Det vi fikk nå var jo en kjempefisk! En enorm en. Litt av en fangst mente Yme som var strålende fornøyd med å ha vært delaktig i å få opp den største fisken i havet. En pen småsei, tenkte jeg, men tok da ikke gleden fra dem. Og som alle stolte fiskere som setter rekorder tok vi fangstbilder. Dog måtte Yme holde den i halen, for å stikke fingrene inn i sånne gjeller… Det gjør man jo bare om man er gal. Han prøvde, men det viste seg at fisker også biter med gjellene..

Yme bar den helt opp til morfar etter halen og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg aldri skal be ham klemme meg så hardt han kan i handa. For når du bærer en nyfisket fisk 300 meter etter halen… Da har du et middels sterkt handgrep. Men hva gjør man ikke for å slippe å bli bitt av gjeller.

Vi sløyet den ute. Åpnet magesekk og lette etter hjerte. Så på fiskebæsj og annet ubestemmelig som var der inne.

Før kveldsmaten prøvde vi på nytt. Men da var det ingen som bet på. Så det ble den ene. Stekt på panna. Uten skinn og ben, med litt fiskekrydder. Jeg har en teori om at skal man lære unger å like fisk så er skinn og benfrie fileter den absolutt sikreste veien å gå. Og det har i allefall fungert hos oss. Ungene er kjempeglad i fisk. All mulig slags fisk. Men den aller, aller beste…. det er den man har fisket selv.

PS: Jeg har også en instagramkonto. @casadidriksen heter jeg. Denne uka her har jeg fulgt kurset til BloggBedre for å få litt mer dreisen på Instagram. Så denne uka har jeg eksperimentert litt både med tekster og bilder. Du må gjerne følge meg også på Instagram. Jeg skal forsøke fremover å dele litt ulike ting på blogg og insta. Tema er de samme og mange av bildene vil nok også gå igjen, men med ulike innfallsvinkler. I tillegg har jeg jo facebooksiden min. Det er nok den letteste måten å følge bloggen på. 

I tillegg så har jeg jo også en konkurranse nå på Instagram. Der du kan vinne et gavekort på 1000 kroner fra Cellbes. Klikk deg inn og se hvordan du kan delta.