Litt sånn uten piff…

Hei.

I seks år har jeg skrevet på denne bloggen. Det er ganske utrolig å tenke på. I det siste har vi her hjemme lest litt av de gamle innleggene. Spesielt de Yme har “skrevet”. Det er mye vi har glemt som vi plutselig kommer på. Hverdager som har kommet og gått og som ligger der dokumentert i tekst og bilder.

Blogg er en snodig greie. For på et vis lever den sitt eget liv. Ikke vet jeg hvem som sitter der i andre enden, ikke vet jeg hvordan det jeg skriver tolkes og ikke vet jeg hvor det deles og hva det tas til inntekt for.

Når jeg sitter her så tenker jeg ofte at det er skriver er så intetsigende at ingen gidder å lese. Men jeg ser jo at det blir lest. Av dere trofaste lesere som følger oss gjennom turer, ferier, hverdager og alt.

I det siste har det vært litt labert på bloggen. Jeg har liksom ikke helt hatt piffen. Vet ikke helt hvorfor. Jeg elsker jo å skrive. Men har kjent litt på at “dette har jeg jo skrevet før” og “hvor mange ganger gidder folk å lese om endeløs klaging før vi kom oss ut på tur?”.

Men jeg fikk litt piff igjen da jeg kom ned fra loftet og så Eir og Isa sitte bøyd over iPaden, flirende og “husker du det mamma??” For om nå de som leser kan tenke at det blir ensformig så var jo hver eneste tur en litt annerledes opplevelse enn de andre for oss.

Ungene blir større. De er på internett. Jeg leste nettopp Superpapsens siste innlegg. Han legger opp som blogger. Jeg har snakket ganske mye med Eir og Isa og etterhvert Yme om bloggen. De vet hva som ligger der og de synes det er greit. Jeg spør før jeg bruker bilder og Eir har lest noen innlegg før publisering. Jeg vet jeg balanserer på en knivegg og noen synes jeg er langt over kanten. Andre syns ikke det.

Men summa summarum. Bloggen gir mye positivt. Og ungene er fornøyde. Og piffen kommer tilbake. Det har den gjort før og det vil den gjøre igjen. Så stay tuned… det kommer mer..