Hei.

Spørsmålet kom fra Isa forleden dag. Vi laget middag. Eir skar grønnsaker, jeg stekte kjøtt og Isa dekket bordet. Vi snakket om stort og smått. Om hvordan dagen på skola hadde vært, om hvordan man oppfører seg mot hverandre, om livet generelt.

Det var da Isa sa, “har ingen store onga foreldre som bryr sæ om di?” Eir mente at det har store barn. Alle foreldre bryr seg om ungene sine. Men i følge Eir var det mange foreldre som “ikke bryr sæ så mye om ka di store ongan gjør”.

De er inne på noe. Både Isa og Eir. For på legekontor og på helsestasjoner over hele landet høres samme linja.. Mamma og pappa har ikke tid, ingen vet hva jeg gjør, jeg tror ikke de bryr seg så veldig om dette her. Det er en trend i tiden. Politiet roper på både twitter og facebook (som er der foreldre er) “foreldre, hvor er dere? Åpne øynene, se hva ungene deres holder på med”. På snap (der foreldrene ikke er) lever unger og ungdommer sitt eget liv. I skolegården og på ettermiddagstid på jente og gutterom bak lukkede dører og bak gamingmaskiner der de spiller med og mot andre både venner og uvenner.

Personlig tror jeg ikke det var så innmari mye bedre før. Da jeg var lita leste mamma bøker på ettermiddagen. Mamma satt alltid med nesen i en bok. Pappa kjørte drosje og hadde alltid vakt, måtte plutselig dra avgårde med vår eneste bil. Selv om det var juleavslutning. Jeg tror ikke mamma kan ramse opp navnet på særlig mange av de guttene som knuste hjertet mitt da jeg var 14. Jeg tror ikke veldig mange foreldre aner hva vi egentlig holdt på med da vi var på “teaterhelg” på Nesna. Joda, vi satte opp et teater, men det skjedde mye i kulissene. Jeg var på hjemmefester der hverken alder eller vett tilsa at jeg burde være.

Men jeg følte aldri at de ikke brydde seg. Følte aldri at de ikke hadde tid. Følte meg aldri bortglemt eller oversett. Noe har endret seg. Det er vanskelig å sette fingeren på hva.

Men jeg har lyst å lage en liten liste over helt enkle små ting som jeg tror er lurt. Som faktisk kan bidra til at unger føler seg både sett og hørt. Ikke at jeg har noen forskning til å understreke det. Det kommer helt fra min egen subjektive hjerne. Men jeg tror egentlig ikke det er så himla mye som skal til. Man trenger ikke ha de store dype samtalene som griper ned i sjelen. Man trenger heller ikke være med på alle treninger, alle øvinger, aller oppvisninger. Det er nemlig hverdagen som teller. Små drypp som drypper jevnt og trutt. Tror jeg da. Du må gjerne legge flere ting til lista i kommentarfeltet. Flere hjerner tenker bedre enn en og jeg tror vi foreldre må bli flinkere til å hjelpe og støtte hverandre enn å leke politi ovenfor hverandre.

1: Et felles måltid hver dag.

Det at hele familien samles rundt bordet hjemme minst en gang daglig har en verdi som er utrolig stor. Hjemme hos oss er det middagen. For frokost rekker vi bare i helger og knapt nok det. Og kvelds blir litt sånn spredt og stort sett til barnetv. Men middag spiser vi sammen. Gjerne lager noen den sammen også. Ikke alle ungene hver gang, men en eller to av dem. Eir har stort sett med seg Dis på kjøkkenet når det er hun som lager middagen.

Så sitter alle sammen og spiser. Og alle får fortelle litt fra dagen som har vært. Om skole og barnehage. Spørsmålet “Hva har du gjort i dag” stilles til alle. Dis har i to uker nå svart at hun leker kattunge i barnehagen, men svarene blir mer spennende med årene.

Vi har aldri vært strenge på at ungene må sitte til alle har spist ferdig. Når de er mette og forsynte får de gå fra bordet. (det straffer seg i selskap der det forventes at man sitter i ro, men nå er vi jo ikke i så mange selskap). Så da sitter jo som regel jeg og Henning igjen da.. og i det siste også Eir og Isa.. Og da blir det en litt annen type samtale enn når de to minste sitter med.

Noe av det tristeste jeg hører er de som sier “vi lager noe ungene liker til dem litt tidligere og så spiser vi selv senere på kvelden” Hva slags matglede gir det da? Og fellesskap?

Selvfølgelig er det dager der jeg ikke rekker hjem til middag, Henning er på jobb, Isa er borte eller noen andre ikke er der. Men i all hovedsak spiser vi middag sammen. En fot i bakken liksom.

2: Lørdagstradisjoner..

Vi spiser nachos og ser film på lørdag. Det siste året har Yme også vært med på lørdagskosen. Dis får foreløpig legge seg. Jeg og Henning er så lei av nachos at vi snart ser dobbelt men det er verdt det. Og i går fikk jeg faktisk lage pizza.

Nå ser vi på “Skal vi danse” etter jul blir det “Mesternes mester”. Ellers går valg av film på rundgang. Det krangles som busta fyker om hvilken film som skal sees. En på 6 og ei på 12 har ikke like preferanser for å si det sånn. En eller annen er alltid dritsur fordi noen andre bestemte en kjempeteit film og en eller annen permiteres og får lov å tre fra etter at maten er spist. Men det er ikke lørdag uten nachos og film…

Det trenger ikke være nachos, det kan være grønnsaker med dip, det trenger ikke være tv, men kanskje brettspill. Det trenger ikke nødvendigvis være lørdag, men kanskje fredag eller tirsdag kveld som er deres greie. Men en greie. En gang i uka. Som samler og er trivelig (når kranglinga er ferdig). Det er lurt. Det gjør at den kvelden er det faktisk mye som skal til for at noen trekker seg ut og bort hjemmefra. Også når de vokser til.

3: Snakke samme språk.

Ingenting i hele verden er så teit som foreldre som forsøker seg på å snakke “ungdomsk”. Det er ikke vår greie. Men det kan være greit å forstå hva de sier når de snakker til hverandre. Jeg fikk meg en virkelig vekker denne uka. Hvis jeg hadde sett en melding på Eirs telefon fra en gutt der det sto KYS… jeg ville trodd at det var noe flørting på gang, at det var en som ikke var helt stødig i rettskrivning og doble konsonanter. Ville nok spurt om det var en potensiell kjæreste som sendte kyss.. Så feil kan man ta. Kill Your Self står KYS for. Hadde ikke peiling. Ikke i det hele tatt. Og det er sikkert veldig mange andre utrykk jeg ikke har peiling på. Som jeg må lære meg. Fort. For hvis og om Eir skulle komme og vise meg en melding eller en snap hun blir opprørt og lei seg for så vil jeg jo ikke sitte der som en idiot og ikke forstå hva som er greia. Da forstår jeg jo godt at hun synes jeg er helt håpløs og ikke har fulgt med i timen i det hele tatt.

4: Vis interesse for det de driver med og delta

Her er jo dette enn så lenge ikke så vanskelig. Å sitte med stoppeklokke time etter time mens Yme leker mesternes mester.. Finne noen pianoapper til Isa for at hun skal kunne lære å spille piano, leke butikk med Dis og lage mat sammen med Eir.

Men er nå Fortnight det poden elsker så spill nå Fortnight sammen med ham/henne. Ta på et hodetelfonsett og spill sammen. Eller Minecraft. Eller FIFA. (jeg ber til høyere makter at jeg skal slippe å spille FIFA.. men må jeg så må jeg..) I dag spilte vi supermario, ikke helt samme tema, men det er nå der vi er da. Se på Youtubekanalen de elsker sammen med dem uten å himle for mye med øynene og prøv å le bittelitt. Lid deg gjennom sminkeinstruksjoner og videoblogg hvis det er det som er mest populært. Isa strikker. Jeg kan ikke strikke. Men jeg kan lete etter instruksjonsvideoer på nettet. Og prøve.. Og bli ledd av når jeg ikke får det til. Er det fotball som er tingen så vær med på kamp og kanskje en trening. Treng deg litt på. Også når det er venner der. La dem være i fred, men ikke hele tiden. Man trenger ikke være på alle treninger, alle kamper, alle opptredener og alle avslutninger. Unger forstår at verden er sånn at ting ikke alltid passer. Særlig om man i stedet har vært med litt underveis..

Fire små greier. Som jeg tror man får mye igjen for. Om man starter fra de er sånn ganske små. For jeg tror ikke tvangsfilm og pizza på lørdag er like populært om man skal starte når de er 15. Eller om du aldri har beveget deg i nærheten av datamaskinen så er det ikke sikkert du ønskes velkommen med på LAN når de har bikket 16.

Jeg tror ikke dette her er noe revolusjonerende. Men jeg tror litt av det glemmes. Som verdien av et felles måltid. Og pizza på en lørdag kveld. Eller tirsdag.

2 Kommentarer on Har ikke store barn foreldre som bryr seg?

  1. godt skrevet. kjenner meg igjen i det, selv om mine enno er under skolealder. jobber i skoleverket og ser at det er mye som skjer på fritida og det er ikke alltid like lett når en sjøl er sliten og skal følge opp alt. veldig viktig å ha noen felles samlingspunkt i hverdagen og middagen er et greit sånt møtepunkt selv om ikke alle kan samtidig.
    mange foreldre som velger å kjøre eget opplegg for mat til dem selv når ungan er i seng. det synes e blir feil, sia middagen har vært rt viktig samlingspunkt fra gammelt av.her kjøre vi taco til fredagsmat og da som vanlig middag sånn at ungan også får det lille ekstra. sku det vær at vi ble sulten senere så spise vi resta el tar et knekkebrød. så kose vi oss heller med litt ekstra potetgull senere.

  2. Denne skal ved en anledning reblogges, dette er helt etter mitt hjerte og det som praktiseres her i Kosekroken. Med en på 13 o en på 15 kan jeg bekrefte at det der… det funker.

Stengt for kommentarer.