Ut på tur, ingen sur..

Hei.

Da jeg sto opp i dag skinte sola inn kjøkkenvinduet. Klokka var rett nok elleve (mormor og morfar er her og jeg skal da ikke ødelegge gyldne morgenstunder med barnebarna) men dagen lå blank og urørt foran oss.

“Hva med en liten tur?” Isa sukket, here we go again!

Men etter at jeg hadde satt en kanelsnurrdeig, mormor hadde kjørt og sjekket at skøyteisen var dekket av snø og dermed ikke et alternativ og turmålet var inspisert fra bilen så var Isa ganske motivert for tur. Særlig siden klokka etterhvert ble så mange at vi måtte pakke hodelykter i tursekken. Det går ikke fort når vi skal ut av huset. I allefall ikke når vi skal bake, handle, spise noe og se litt sport først.

Men vi kom oss ut. Målet var Toppåsen. En liten haug, 77 meter over havet. Nylig skoget og tilrettelagt med hvilebenker. Slett ikke lang. I følge Henning: det kan da ikke være mer enn 200 meter til den postkassa.

Usikker på meterne, men dette var en tur selv Isa var fornøyd med. På ingen måte lang, og selv om mormor fortsatt forbanner de som legger opp turløypene i Gildeskål så syntes vi andre at stupene var til å leve med. For skal du over havnivå så må det nødvendigvis være nedoverbakke fra der du står. Mormor sa stup, vi sa skråning, utsikten var uansett fantastisk. Med solnedgang som farget himmelen rosa, unnskyld Yme, ikke rosa, orange! Sandhornet badet i ettermiddagslys. Vindstille, ikke for kaldt.

Kakao på termos og kanelsnurrer som fortsatt var varme. Benk til å sitte på. Ingen katastrofer.. Det er så vi egentlig ikke tror det selv. Vi hadde rett og slett en fin tur. Alle sammen. Mormor også. Selv om hun fikk flere hjerteinfarkter på grunn av unger som vistnok holdt på å falle rett i døden.

Egentlig er det bare en ting å si. Som Yme så fint sa det en gang: vi bor dær de e fint!!

Pst: om du ser på instagram så ligger det en liten videosnutt @casadidriksen