Fra øst til vest…

Hei.

Vi er nå på siste etappe av ferien vår. Godt innlosjert hos Hennings søster med familie. Veien dit var brokete og lang tror jeg jeg kan si.

Vi var tilbrakte jo en langhelg i Stømstad. Nærmere bestemt på Daftö camping. Med Daftöland og pirater og tjo og hei. Eir hadde sitt livs kveld med “svenska hits-party” på campingresturanten.

Da vi forrige uke kom på at vi måtte planlegge turen fra øst til vest så vi på yr.no. Der lovet de strålende vær og ingen vind så da tenkte vi at båt fra Strømstad til Sandefjord måtte være en god ide. Da fikk vi startet mykt, kunne spise på båten og skifte og være klar for å kjøre til Kristiansand når båten klappet til kai.

Vel, jeg skal ALDRI stole på yr.no mer…

Dere ser de flaggene? Vel de holdt på å bli røsket av flaggstanga! Og det er ikke akkurat det jeg vil kalle for vindstille.

Vi kom ombord og forsynte oss godt fra buffeten før båten la fra kai. Og der stoppet det vel. Ved tredje gaffel potetmos ba Eir om spypose. Henning, Isa og Yme var fortsatt ved godt mot og satte kursen mot taxfree, mens jeg og Eir satt stiv i blikket, helt stille ved bordet vårt.

Henning var og litt stiv i blikket når de kom tilbake fra taxfree. Isa hadde da kvittet seg med buffeten på hans sko og Ymes arm. Etter det satt vi alle veldig rolig ved bordet de neste to timene av turen. Alle tre ungene sovnet, Yme i mitt fang, noe som ikke har skjedd på nermere to år.

Hygienen ombord på MS Bohus (tror den het det) ville nok fått hvilken som helst smittevernlege til å grøsse. På øverste trappetrinn var det noen andre som hadde kvittet seg med buffeten når vi skulle i land. De fleste kom i god fart og rakk ikke å stoppe helt og dro med seg litt av hvert bakover igjen under skoene.. Og all ære til vaskedama altså, men å sprute på desinfeksjonsmiddel på hver flekk for så å gni blandingen utover… Vi kranglet oss til å ta heisen som befant seg på trygg grunn inne i taxfree og jeg var veldig glad for at det ikke var sesong for Noro-virus…

Man kan jo velge mange ruter fra øst til vest. Vi valgte E18 for den er jo så stor og fin og der går det radig….

Jommen sa jeg smør. Om du bytter ut stor og fin med “utallige strekker med veiarbeid” og radig med kø så er det vel mer korrekt..

Vel, Dis sov, de tre andre så film og vi kom frem til Kristiansand. Av en for meg noe uforklarlig grunn, var det billigste rommet vi fant på Quality Hotellet som ligger ved dyreparken. Og der var det opplegg. Det var rett i kø for ansiktsmaling, videre var det skattejakt med kasting av pirat i basseng. Det var barnedisco etter middag og tilslutt talentshow der Eir deltok med liv og lyst.

Rent smittevernmessig så var jo lekerommet der i kjelleren ikke helt i henhold. Ei lita ei hadde et lite uhell og tisset rett ned. Og mens en fortvilet mamma (jeg følte virkelig med henne altså) fortvilet lette etter tørkepapir kom neste unge og trampet barbent gjennom dammen før neste igjen kjørte over med en av lekebilene.. Yme hadde stø kurs samme vei, men fikk sparket til lekebilen han kjørte så han sneiet unna. Moren fikk tørket sånn passe og resten trakk vel ned i gulvet. Jeg kjenner i allefall et par bloggere som nå ville sprunget hylende derfra, men jeg tenkte at om Yme overlevde den båtturen og alle kroppsvesker som fløt rundt der så var dette ingenting å ta på vei for… Så jeg ammet rolig videre…

Men tilbake til middagsbuffeten. Den var fin, alle fant noe de likte. Men det beste var jo at vi så en kjendis. Ja to faktisk. Både komikeren og komikerfrue var der. To bord bortenfor satt de. Nå ville jeg jo visst det om jeg hadde lest blogger regelmessig i ferien, men jeg har jo ferie så jeg ble helt tatt på senga og starstruckt…. Tror hun smilte til Dis når hun gikk forbi altså. Selv stirret jeg ned i røkelaksen og turte knapt titte.. men spiste altså middag med selveste komikerfrue! I allefall i samme sal som komikerfrue.

Dagen etter opprant med sol og positive sinn. Vi skulle kjøre til Stavanger og ta ferga til Tau og oppover noe fjorder og daler. Stavanger er jo en rimelig stor by og burde være lett å finne.. Bare følge E39 det..

GPS’en ville ha oss opp Telemark eller noe sånt. Etter en innbitt krangel som innbefattet mye trykking fikk jeg den på bedre tanker.

Vi kom til Sandnes. Alt vel. Stavanger like om hjørnet. Det var mye veiarbeid der. Masse. Jeg så på skilt og Henning på GPS og vi var venner og vel forlikt.

Ned til høyre lå et stort sted. Ja jeg vil kalle det by, faktisk. Og havn og greier. “Er ikke det der Stavanger da?” “Burde vi ikke vært der nede?” “Men GPS’en viser jo at vi skal kjøre her…” Samtalen ble eskalert av en mer og mer vrælende Dis.

Plutselig var vi i en undersjøisk tunell og vi var nå helt sikre på at vi hadde klart å bomme på Stavanger. Etter en kort rådslagning på en veiskulder, der en lettere hysterisk Dis fikk mat, GPS’en fikk kjeft, jeg fikk sparken som skiltleser, NAF-boka ble tatt frem og Yme spiste en plate melkesjokolade fant vi ut at det nå var like kjapt å bare kjøre videre på veien der vi var. Så vi gjorde det. Mens vi diskuterte vennelig og rolig om hvilken vei vi kjørte for fire år siden da vi kom motsatt vei. Begge like sikre på at den andre led av hukommelsestap. I det minste kan jeg skylde på ammetåke også den gang. (ok,ok,ok jeg skal si det til dere at jeg alldeles ikke kan erindre at jeg før har tatt Tau-Stavanger-ferga, men alle bevis tyder på at det var akkurat det vi gjorde. Men ikke si til Henning at han har rett, for jeg har ikke innrømmet det ennå)

Så da ble det ferge mellom Mortavika og Arsvågen i stedet. En ferge jeg er overbevist om at vi har tatt før, men som vi visstnok aldri har vært i nærheten av. Men jeg mener, fergekai er fergekai. Men fin fergetur. For som Isa sa “Denne ferga her gynger ikke så mye som den forrige, og da er det mye mer behagelig å ta ferge” Og fin utsiktsplass fikk vi også.

Med betydelig bedre stemning og håp om å komme frem kjørte vi de siste milene, frem til neste fergekai. Men hva gjør det vel å vente litt når man venter med denne gjengen her.. Ok, Yme er kanskje ikke den blideste når han akkurat har våkna og Isa smiler mer på komando enn fra hjertet.. men se på Dis. Man kan ikke en gang ane at hun har vrælt i flere mil…

På andre siden av fjorden lå Sand, det forjettede land og målet for turen. Vi har nå brukt et par dager her på å planlegge turen hjem. Vi starter lørdag. Og det er mange muligheter for å komme seg fra Sand til Trondheim. Vi har valgt å gå for Gol i første omgang med en aldri så liten overnatting der, før vi kjører via Otta eller noe slikt.. Om noen har noen bedre ideer så hjertens gjerne…. Fra Trondheim til Kvina er det heldigvis bare en vei å velge. For kystriksveien er altså ikke noe alternativ. Om jeg da ikke skulle finne på å skrive bok: vårt liv på norges fergekaier….