Siste skanse har falt…

Hei.

I går var en stor dag. Vi var på Amandasenteret i Haugesund. Ikke det at Amandasenteret i Haugesund er så vannvittig spesielt. Det er et kjøpesenter som de fleste andre kjøpesenter, hverken bedre eller dårligere.

Men Eir, som til vanlig pent må gå ved siden av meg og Henning på handletur, fikk gå fritt omkring. Sammen med sine to søskenbarn. Søskenbarn av samme kjønn og med samme interesser. Trenger jeg å si at hun svevde? Hun var kun tynget ned av vekten av sin egen pengebok. Den har ligget urørt til nå i ferien så nå var tiden inne for å bruke hardt oppsparte feriepenger.

En topp på Bik Bok. Jeg nekter å legge ut bilde. Kunne lagt ut bildet av fjeset til meg og Henning da hun tok den på da vi kom hjem i går kveld. Mye mulig det er eneste gangen den toppen kommer på…

Undertøysett på KappAhl. I sjokkrosa, gult og sort. Virkelig stilig…. Eller ikke.. Spørs hvem du spør.

Så ringte Hennings telefon. Jeg, han, Dis, Yme og onkelen tok en liten hvil mens jentene ufortrødent vandret rundt, sammen med tanta…

“Hårfarge??? Har ikke mamma sagt nei til det ørten ganger?? Hva er det for en farge da? Går den bort? Svart???? Tror ikke mamma godtar det du. Er tante der?”

Mens jeg febrilsk dro handa over halsen i bastante bevegelser fortsatte Henning å stille spørsmål…

Hårfarge. Det ultimate mammamareritt. Et mareritt jeg bastant har sagt nei til i det som føles som et helt liv. Ja jeg tror faktisk jeg har nektet henne hårfarge siden hun var tre måneder gammel. Jeg forstår ikke vitsen. Hun har da fint hår. Kommunebrunt som sin far.

I følge Eir, verdens kjedeligste hårfarge. Hun burde ha vært født med brunt hår med blonde tupper. Og det er tydeligvis min feil at så ikke skjedde. I allefall min feil at hun ikke får fikse det nå.

“Mørke brun? Og det går ut igjen etter noen vask?” Henning ser spørrende på meg. Har tydeligvis fått søsteren på tråden i andre enden.

Jeg gir opp. En eller annen dag skjer det uansett. Hullene i ørene kom jo, sminken flyter fritt.. Siste skanse faller, jeg har mistet min søte lille datter…

Jeg trekker meg tilbake på handicaptoalettet, skifter på Dis og tenker at det er da enda godt jeg har henne. En liten uskyldig baby som jeg kan bestemme over. Enda i allefall. Om to uker er hun tre måneder og da begynner sikkert maset…

En overlykkelig Eir springer meg i møte. “Pappa sa ja!!!! Pappa sa ja!!!! Jeg fikk kjøpe hårfarge!!!!! SE!!!!!!!” Henning vet sitt eget beste, han rettet opp feilen rimelig kjapt og forklarte Eir at det var jeg som sa ja. Jeg mener, skal ungen først ødelegge håret så skal jeg i allefall ha æren for det!

I dag har det vært hårfarging for alle pengene.

Men først trompet jeg gjennom bildetagning av familien. Som et siste minne mener jeg… Av henne, med egen hårfarge, ingen sminke og alldeles ingen topp fra Bik Bok.. Men med Yme som fotograf ble det liksom en halv familie på en måte…

Søskenbarnet har farget hår, og jeg har stirret fra avstand. Og sagt at det ble kjempefint.. For det ble jo det, jeg vil bare ikke se det. Ennå..