Det er moro helt til noen gråter….

Hei.

Det er et uttrykk som har irritert meg en smule helt siden jeg var barn. Det er “ja,ja, det er moro helt til en av dere gråter. Bedre å slutte nå når leken er god” Utrykket brukes gjerne under putekrig, under en litt vill versjon av sisten, når man klatrer etter hverandre opp en trapp, når man hylende løper vilt rundt og rett og slett bare herjer.

Det jeg har lurt på siden jeg var barn er: hvordan vet man når man skal slutte? Skal man ikke ha det gøy, i tilfelle at noen skulle være så uheldig å krasje, ramle, denge til en annen litt for hardt etc, etc? Og gi seg mens leken er god? Det er jo da det er moro jo, man vil jo ikke stoppe da. Det er jo da det er moro å holde på.

En stue hos en oldemor kan bli litt klaustrofobisk for en treåring. Særlig når samme stua er full av stoler man kan snurre fort i, men som det ikke skal snurres i, når stua er full av slekt som drikker kaffe og snakker og snakker og snakker og snakker, når stua fylles av “ikke gjør sånn, eller sånn, eller sånn!”

Når man befinner seg i ei sånn stue og er tre år så er det jo innmari fristende å dra igang en real putekrig! Den håndsydde og håndbroderte grønne sofaputa ble resolutt fjernet av mormor, men poden var raskt på pletten armert med hodepute….

Nå synes jo også mammaer at slike stuer kan bli litt små av og til så vi gikk ut på verandaen for å ta opp kampen. Og det var moro! Skikkelig moro! Mamma kastet puta rett i hodet på poden og poden hylte av latter. Poden kastet på mamma og hylte av latter. Poden satt på puta, mamma veltet ham av og kastet puta i hodet på ham. Nye latterhyl runget over tunet og skremte sikkert vettet av noen pensjonister rundt omkring her.

Så fikk mamma en kjempeide. Putevaret var jo kommet av den puta for lengst. Og putevar er jo nesten som en sekk…. Tihiihihihii.

Putevaret havnet over hodet på poden,helt ned til knærne, poden sprang fremover, mamma prøvde å holde fast…

Putevaret var skikkelig glatt.. Mamma fikk bare tak i stoffet, poden stupte overende og hang plutselig med hodet ned i et putevar som mamma såvidt hadde tak i med tre fingre…

Vræææææææl! Det er jo innmari vondt å ramle rett på hodet i en veranda. Særlig når hodet er inni et putevar og du ikke kan ta deg for. Særlig bedre blir det ikke av at mamma prøver å løfte deg opp…. og mister deg på hodet ned en gang til.. bakhodet denne gangen, bare for å få det likt på begge sider..

Mormor og bekymrede storesøstre kom løpende ut. Medlidenhet fra aller kanter. Trøst til poden og kjeft på mammaen. Fremvisning av diger kul, både blå og med sirlige striper av rødt, nesten blod, men måtte nok desverre kun klasifiseres som et skrubbsår..

Og hva tror dere kommer samstemt fra både pappaen og morfaren? Joda…

“det må jo gå an å gi seg mens leken er god, det er moro helt til en gråter…”

Jada,jada,jada, jeg vet, men det var innmari moro! Helt til en gråt…

For ordens skyld: Ingen ble alvorlig skadet under dette innlegget.