Da er det fint å ha en morfar

Hei.

Når man er to år og akkurat er mellom den tiden da man trenger å sove på dagtid og den tiden da man ikke kan sove på dagtid for å få sove på kvelden….

Når man er to år og har syklet forferdelige masse på formiddagen.. Når man er to år og man har trosset vind og regn og uvær for å være ute å sykle.. Sykle gjennom de store vanndammene som er overalt hvor man snur seg..

Og man har bært stein. Masse stein. Masse tung stein som lå på helt feil plass og som skulle kastes ut i vannet..

Når man er to år og har kranglet med vanskelige storesøstre hele dagen. Kranglet med dem om den beste stolen å sitte i, det beste godteriet, de beste lekene..

Når man er to år og dagen er forferdelig lang og klokka bare er fem og man er så sliten og trøtt og grinete som fy…

Det er da det er godt med en morfar. En morfar som har en stol med plass til en til. En morfar som man kan sitte hos. En morfar som ler like mye av Dora the Explorer som du gjør og som synes at Umi Sumi er kjempespennende. Uten en morfar akkurat da er det ikke godt å si hvordan det ville gått…