Som de som følger oss i sosiale medier antagelig har fått med seg så har vi unger som driver med skyting. Skyting er en helt fantastisk sport. En sport der jenter og gutter konkurrerer mot hverandre på helt like vilkår. Der unger på ti år ligge ved siden av veteranen på 75 og skyter samme program. Jeg tror du skal lete lenge etter en annen sport der du finner noe slikt. Du har kun deg selv å stole på og kun deg selv å takke. Samtidig gir skytterlaget deg lagsamhold og fellesskap.
I år ble landsskytterstevnet avholdt i Bodø. Og med minimalt med trening, her snakker vi fem-seks treninger på et år, skulle både Eir og Yme delta. Jeg har aldri vært på et landsskytterstevne, men hadde jo forstått at det var en stor greie. Jeg har tross alt sett det på tv.
Vi tok med campingvogna til Bodø. Sammen med Ida, skytetrener og familie fikk vi de aller beste plassene på Geitvågen camping. Det skulle i allefall ikke stå på rammen rundt. Spente deltagere dro til Bestemorenga fredag kveld og fikk utdelt skytterkort, skytetider og regelhefte. Banen for finfelt ble også inspisert. Reglene for feltskyting ble behøring lest under middagen, og det er jo veldig greit at Ida hadde vært med på dette eventyret før og kunne forklare oss hva det som sto der betydde.
Lørdag morgen kom, og Yme var glad for at det var Eir som skulle først i ilden. For å være ærlig var mammaen også det for Eir har tross alt litt erfaring med dette her. Opprop, venteplass og våpenkontroll er ikke noe vi vanligvis har på små lokale stevner, så for oss som ikke tar alt på strak arm var det veldig greit at Eir viste vei.
Det var tid for finfelt. For dere som ikke vet hva det er er det altså en løype der man på fem ulike steder skyter seks skudd mot en blink. Det er ulik blink på hvert sted. Og men får enten treff eller bom. Og treffer man så skilles det på innertreff som vises med en * og yttertreff som vises med en X. Vi som ikke skyter følger det hele på skjerm og ser hvordan skudd for skudd går. Du har ikke lov å snakke med skytteren når de ligger/sitter på standplass, men i løypa kan du bære geværet for dem og du kan snakke med dem og gi gode råd og oppmuntrende ord når de sitter på venteplass.
Det gikk alldeles strålende på hold nummer en. Seks treff og fire innertreff. En mamma blir jo helt rørt og lykkelig. Og mormor, som fulgte med på nettet hjemme rant over av jubel på messenger.
Det er mye venting på en finfelt. Og det var varmt i Bodø denne dagen. Mellom holdt tre og fire ble mamma sendt i springmasj bort til kiosken, sånn en km unna, for å kjøpe vann. Viktig lærdom til neste dag. Husk vannflaske på feltskyting! Og da vi kom til fjerde hold lå det an til et riktig strålende resultat.
Hold nummer fire var et riktig lumsk hold. Vi så at veldig mange bommet. Nå var Eir i det tredje laget som skjøt så vi hadde ikke snakket med noen som hadde gått løypa. For ingen var ferdige enda. Eir skjøt en nydelig samling. Rett under blinken. Tre knepp til opp, så hadde det vært midt i. Men sånn er skyting. Man skal ikke bare skyte, man må også lære seg å stille geværet etter forholdene. Og blinkene på hold fire og fem lå høyere i terrenget enn de forrige. Eir skrudde opp til neste hold og traff blink igjen. Mormor sendte hundre hjerter på messenger og forsikret at hun fortsatt mente Eir var verdens beste skytter. Og det var et anstendig resultat til slutt, noen få treff unna finale.
Søndag var det Ymes tur i finfeltløypa. Lørdag kveld ble brukt til å terpe på hvordan han i det hele tatt skulle få lagt seg ned med hanske og reim uten at det skulle bli snurr på geværet og reima. I følge Eir “duller du og Ida noe så sinnsykt med ham, han må for farsken klare det selv”. Er altså ikke lett å være mamma og forsøke å være hjelpsom.
Vi kom oss i allefall gjennom våpenkontroll og ned på første ventebenk. Gode råd haglet til Yme fra både pappa, Ida og Eir. Mulig litt motstridende råd, for da han endelig lå på standplass rullet han både rundt seg selv, reima og geværet. Men geværet pekte i allefall i riktig retning og minneskyting (som vi brukte litt som prøveskudd) gikk sånn passe. En mørk sky lå over hele ungen da han var på vei mot første hold. Hjerter og oppmuntrende ord kom fra mormor som satt våken etter nattevakt for å få med seg dette historiske eventet på nettet.
Reima ville seg ikke helt på første hold. Det ble tre bom. Skyen fra prøveskuddene hadde nå vokst seg stor og sendte både lyn og torden ned over hodet på gutten. Gode råd på ventebenken gikk rett forbi og det var svært lite optimisme å spore da han gikk ut på hold 2. For en mamma var jo dette helt ulidelig. Men hva skal man gjøre, der ute måtte han jo klare seg selv.
Ute på standplass gikk det helt i surr. Fortvilelsen hos oss bak sperrelinjen var vel enda større enn hos ham som fortvilt forsøkte å få reima til å snurre seg rett. Da hørtes et rop fra standplassleder og fantastiske nydelige Abel fra Bodø Østre skytterlag gikk inn, snurret opp kaoset og la ungen rett. Gav ham noe klare instrukser: pust, sikt, skyt! Dagen etter var jeg og Yme i standplassbua med blomster til ham. At arrangøren legger et slikt fokus på at det skal være en god opplevelse for de yngste skytterne synes jeg er rent ut fantastisk. De kunne vært kjempe firkantet og latt ham ligge der å streve.
Etter at snurrer og nervøsitet forsvant og ungen fokuserte på å puste, sikte og skyte gikk resten av løypa som en drøm. Yme hadde fulgt nøye med på Eir og han skrudde rutinert opp tre hakk på hold fire og traff på fem av seks. På hele løypa fikk han bare seks bom og smilet etterpå gikk nesten rundt hodet. Mormor kunne endelig slå av datamaskinen og legge seg etter nattevakt.
Etter to dager med nydelig vær i Bodø snudde værgudene en helt annen side til. Da Eir skulle skyte baneskytingen sin måtte teltene foran storskjermen tjores dobbelt og regnet kom fra alle kanter. Jeg fulgte med bort til standplass som våpendrager og utstryrsbærer. Vinket et tappert farvel og så henne gå inn i venteområdet. Vi andre skulle følge skytingen på storskjerm.
Første liggende serie gikk bra. Humøret i supportergjengen var på topp. Neste femskuddserie var knestående. Eir liker å skyte kne, hun kan skyte kne. Men det kom altså en grusom, forferdelig sjuer. En syver. Alle som driver med skyting vet jo at en åtter kan man jo til nød godta, men en syver. Hjalp ikke at resten var bra. Her var det bare å mobilisere til mottak av en svært, svært skuffet skytter. Mormor sendte lang beskjed om at vi måtte fortelle at hun fortsatt hadde hele livet foran seg, at det bare var første landskytterstevne og at det kommer bedre tider. Ida, som jo er den eneste blandt oss som faktisk kan sette seg inn i hvor grusomt det er å få en syver hadde en annen innfallsvinkel. “Glem det, hjelper ikke å si at resten var bra, det var dritdårlig til henne å være og sånn er det, hun må bare komme over det.” Som om en mamma kan være så slem. Jeg gav heller en klem. Og så dro vi alle sammen ut og spiste på Gatsby.
Dagen etter var det Ymes tur. Været var noe bedre. Men det var en noe nervøs kar som gikk bort mot standplass. På baneskyting var det ingen Abel som satt i bua. På banen var han helt alene. Mammaen fikk være med inn i ventesonen. For å være sikker på å ikke ha noe krøll festet vi både reim og hanske allerede der. En nervøs men optimistisk tommel opp ble gitt da mammaen gikk.
Jeg, Henning og Eir fulgte på storskjerm. Det kom en sjuer. En sjuer, en sånn grufull og fæl sjuer. Og da tiden på de siste 10 skuddene begynte å gå ned mot null var det fortsatt bare ni skudd i skiva. Og det tiende kom aldri.
Å ikke få skutt alle skuddene. Det er om mulig enda værre enn en sjuer. Vi hadde jo trent og terpet på hva han skulle gjøre om geværet klikket og han måtte lade om. Men all terpingen var til ingen nytte for det siste skuddet hadde kilt seg. Og da må man ha et skrujern eller annet for å få det løs. Så standplasslederen hadde hjulet han etter at runden var ferdig med å få det løs. Han hadde gjort alt riktig selv.
Det som er så bra med skytesporten er at selv om man gjør det litt dårlig selv så kan man jo heie på lagkameraten. Da Yme kom ut fra standplass gikk vi rett bort til feltløypa der venninnen hadde gjort det knallbra på de første holdene. Skuffelse ble til jubelrop for venninnen da skudd etter skudd traff skiva. En liten peptalk fra Ida om at skudd som kiler seg bare er noe som skjer av og til hjalp også på. Og ikke minst felles skjebne med storesøster når det kom til den sjueren.
Og en tur i arrangørteltet der alle deltagere i ungdomsklassen fikk medalje var et greit plaster på såret.
Alt i alt var landsskytterstevnet en flott opplevelse. Eir svidde av en haug sparepenger på nye skytterklær, og begge fikk støpte ørepropper. Ny koffert til geværet og ny bag til klærne ble også handlet inn.
Landsskytterstevnet gav mersmak. Og motivasjon til videre skyting. Yme bet tennene sammen og har satt seg mål som skal nås på innendørs landsskytterstevne i februar. Eir ligger i hardtrening og skal til Oslo i desember og delta på Oslo Open sammen med Ida.
Om du har et lokalt skytterlag der du bor, ta kontakt. Skyting er en fantastisk sport og veien inn går gjennom det lokale skytterlaget. Vi har i gildeskål i høst hatt skyteskole for 15 nye unger, og vi gleder oss til masse skyting utover høsten. Dis har gått på skyteskolen og har nå vært på sitt første stevne. Hun tropper opp i rosa sommerhatt og viser at skyting virkelig er for alle. For det er det virkelig.
