Hei.

Å surfe rundt på sosiale medier i dag har vært en litt trist affære. En ting går igjen. 2020 har vært et forfærdelig år. Både julepynt og kakepynt roper ut «fuck 2020»

2021 kan ikke komme fort nok. Og det kan ikke bli værre enn året som ligger bak oss. Skal vi tro de fleste.

Og om ikke en pandemi var ille nok. I dag mistet mange mennesker hjemmene sine i raset på østlandet. Ennå vet vi ikke om omkomne og evt hvor mange. Her hos oss brant et hus i natt, noen ble hjemløse også her.

Så ja, for mange har 2020 vært et helt fryktelig år.

Men alikevel sitter jeg her og ser tilbake på året som har gått med både glede og takknemlighet. For meg personlig og for vår familie har ikke 2020 vært det værste året. Jeg skal ikke påstå at det har vært det beste heller, men det har gitt mange gleder og gode dager.

I januar satte jeg foten ned for min egen usunne livsstil. I løpet av året har jeg lært å like å trene, jeg har helt mistet lysten på godteri og det er nå kun fem dager til jeg kan si at jeg ikke har spist sjokolade i noen form på et helt år.

Jeg har mer energi, mer livsglede, mer motivasjon enn på aldri så lenge. Jeg klarer mer. Jeg orker mer.

Jeg kunne satt meg ned i mars og latt korona få overtake, legge prosjekt «meg» på hylla. Men jeg gjorde det ikke. Og når tallene skal summeres opp nå så er jeg veldig fornøyd.

Både jeg og Henning er heldige. Vi har faste og stødige jobber som ikke forsvinner. Ikke kan vi ha utstrakt bruk av hjemmekontor heller så vi har ikke måttet sitte hjemme å stirre i en skjerm.

På jobb i år har jeg sett hvor mange fantastisk flotte mennesker jeg har rundt meg. På sykehjemmet, i administrasjon, politikere, i hjemmetjenesten, i NAV. Og ikke minst mine alldeles spektakulære folk på legekontoret og helsestasjonen. Så stødige er de at jeg turte forlate skuta, hoppe ut i det ukjente og til et vikariat på sykehuset.

Og på sykehuset har jeg lært om overvekt og hva disse pasientene har av livshistorie å fortelle. Jeg har lært mer om diabetes på tre uker i desember enn i alle mine år. Jeg har fått lære av flotte folk, sykepleiere og leger og ikke minst jentene i ekspedisjonen. Jeg er utrolig priviligert som får traske i gangene der i et år.

Ungene har vokst dette året. De har taklet hjemmeskole med hjemmebarnehage på egenhånd med foreldre på jobb. Yme har spilt yatzy på skype med mormor og overlevd den harde justisen til storesøster.

Dis hadde noen av sine beste dager i barnehagen da nivået var rødt og kohortene små. Nydelige mennesker i barnehagen hadde både tid og rom for en femåring med hundre spørsmål om kåråna og antibac.

Dis har lært å sykle dette året. Hun har blitt stor femåring som klarer masse helt selv og som like naturlig går til Eir, Isa og Yme og spør om hjelp som til meg og Henning. Hun har en vilje av stål og lar seg ikke pille på nesen av noen. og lar det ikke gå upåaktet hen når mammaen sender med feil mat i matboksen..

Da skolen åpnet igjen kunne Isa fortelle at hun hadde revurdert sin mening om guttene i klassen, de var ikke SÅ ille når alt kom til alt. Men det var helt greit at det ikke var fler uker enn det var til sommerferien.

Yme har blitt en habil skytter, måtte bli selvstendig på skytebanen veldig fort på grunn av koronaregler. Og en mamma kan jo få hjerteinfarkt av mindre enn å stå på utsiden og vente på resultatet.

Eir, hun er Eir. Hun har dette året vært lærer, barnehagetante, kokk og administrator. Koblet seg på vår familekalender og er den som har kontroll på det meste. Snart konfirmant.

Håndvask og sprit er blitt rutine, ungene går foran som de beste eksemplene.

Vi har hatt mer tid sammen vi i familien. For vi skulle ikke så mange andre steder. Det var ikke handball og fotball og svømming og klubb som dro i alle retninger. Det ble tur i fjæra og pizza på bål på fjellet. Det ble påske med bestemor og bestefar og i mai kom endelig mormor!

17.mai ble fin. Det var oss og vi gikk i tog med naboen. Det var bunader og is. Det var annerledes, men ikke dårlig.

Og vi fikk feire at bestefar hadde bursdag. Med familie som kom helt sørfra.

Og vi besøkte mormor og morfar. Og nøt noen dager med nordnorsk sommer og reker på verandaen der.

Så kan man klage og si at sommeren ikke ble som vi hadde tenkt. For vi skulle campe i sverige i fire hele uker.

Men vi hadde en alldeles nydelig ferie. Vi besøkte oldemor på Tarva, vi så alt hva Oslo kan by på. Vi traff kjære venner i Trondheim. Sommerens ferie var på ingen måte dårligere enn det vi ellers hadde planlagt.

Og vi bor i nordnorge. Her har koronaviruset satt svært lite preg på hverdagen om jeg skal tørre å si det høyt. Ja, skolen er delt i tre kohorter. Barnehagen er to. Men det har vært håndball, det har vært ungdomsklubb og mellomtrinnklubb. Halloween ble behørig feiret med smittevennlig arrangement og advent har forløpt som normalt her i huset. Med rampenisse, julebakst, julelys og alt vi vanligvis bruker å krydre desember med.

Julen har vært fantastisk. Vi har hatt våre nærmeste hos oss. Fire i tallet. Og på første nyttårsdag kommer mamma og pappa tilbake.

Vi har ikke vært så lite syke som i år på så lenge jeg kan huske.

Så når jeg sitter her så tenker jeg at 2020 faktisk har vært et fint år. Ja, det har til tider vært mye jobb og mange bekymringer. Men vi er alle friske, vi har fått være sammen, vi har fått se våre. Vi har gjort og lært nye ting og innsett at annerledes kan være bra. For en mer avslappet 17.mai har jeg aldri opplevd.

Så når vi om et knapt døgn går inn i 2021 kommer jeg til å ta med meg de gode minnene fra 2020. Og de er mange. Så får frustrasjonen, oppgittheten og utolmodigheten ligge igjen på denne siden av årskiftet. Personlig tror jeg at vi må ganske så langt ut i 2021 og nærmere 2022 før vi opplever at vi er back as usual. Om vi noen gang kommer dit. Men dette året har lært meg at om vi ikke gjør det, så går det faktisk an å ha gode dager alikevel.

Godt nytt år, og tusen takk for det gamle.

1 Kommentar on 2020- takk skal du ha.

  1. Takk for fine refleksjoner!
    Jeg kunne delt mange av dem, kjenner jeg. Her har ho korona ført med seg bedre helse i form av lavere vekt, sunnere kosthold og mer mosjon. Lavere husholdningsutgifter også, pga færre impulskjøp, mindre godis og hastekjøp av sulten person på super’n fordi hen ikke hadde mat i huset, og bortimot total stopp på å spise ute, selvsagt. Vi har fått et roligere liv med færre armer og bein i alle retninger, samt tid til å reflektere over hva som faktisk er viktig og hva som kan vente.
    Så har det også definitivt sine kostnader, men vi er friske, har det bra (minus å føle seg låst langt borte fra familien), og skal ikke klage.
    Takk for at du delte noe veldig gjenkjennelig, og lykke til i sjokofri sone. Det vil helst gå bra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.