Alt man gjør for kjærlighet… obs: advarsel om sterke bilder

Hei.

Det er mye man gjør av kjærlighet. Når man blir et par blir det nødvendigvis noen kompromisser. Særlig i høytider blir slikt synlig.

Skal glitteret på juletreet henge ned eller surres rundt treet? Hva skal man spise på julaften? Gir man påskeegg på påskeaften eller skjærtorsdag? Pynter man seg fra morgenen eller går man i pysj til tre nøtter til Askepott er over?

Som et meget konkret mål på sin kjærlighet har Henning stått i lift og stige hele November. I år var det jo ganske mildt men det har vært tider der kulden fra nordavinden nesten har tatt livet av hans kjærlighet til meg. Og ledlysene. Men i år lyser huset vårt vakrere enn noen sinne. Han gjør det nok ikke bare for min del. Han er litt julegal selv også. Men mest for min del.

Så da han utalte «hm, vi burde vel hatt sånn tunge til julelunchen» gikk jeg i tenkeboksen.

Tunge. Enkelte mener det er kjøttpålegg på linje med kokt skinke og servelat. Jeg er ikke av dem. Tunge er ei svær diger og ekkel oksetunge. Den skal kokes og renskes og skjæres i skiver. Alt mens man veldig tydelig ser hva det er man står og håndterer.

Jeg er lege. Intet menneskelig er meg ukjent. Jeg kjenner anatomien. Jeg har mine timer på en obduksjonssal. Ikke noe av det tok noen gang fra meg matlysten.

Men det er noe med den tunga. Som gir meg minner om histologisnitt og timer med anatomiske studier i Netters anatomiske atlas. For når man skjærer den tunga i skiver får man et vakkert tverrsnitt av muskelbunter, kjertler og ja, jeg sverger på at man ser hovedblodforsyningen også.

Ikke for mitt bare liv klarer jeg tanken på å spise ei skive med kokt tunge. Det er teit, barnslig, kall det hva du vil, men det går bare ikke.

Men kjærligheten.. hva gjør man ikke for den. Så jeg kjøpte ei saltet tunge. Den lå i vakumpakken i kjøleskapet i mange dager før jeg tok mot til meg og kokte den.

Eir syntes dette var ustyrtelig morsomt. Å se sin mor grøsse er tydeligvis noe som kan inngå på topp ti av juletradisjoner.

Men det ble jo værre. Den tunga skulle jo skrelles. Å dra skinnet av ei kokt tunge. Det sier jeg, dette blir definitivt ikke en juletradisjon. Da skal i såfall Eir få gjøre det mens jeg er langt, langt unna.

Jeg kunne gitt mamma og svigermor en klem om det var lov i disse koronatider, da de sa jeg burde avkjøle den i laken. For å koke den var mer enn nok befatning med en tunge på en dag..

Har dere kokt en tunge? Om den ser ille ut når den er varm så er det ingenting imot hvordan den ser ut etter å ha blitt kald i laken sin. Flashbacks til det røde rommet og anatomisalen i Tromsø raste rundt i hodet mitt.

Jeg fikk delt monstret i biter. Eir og mamma prøvesmakte mens jeg lukket øynene. Klarte ikke å se på. Fikk gjemt stykkene i fryseren.

Og så ble kjærligheten virkelig satt på prøve. For i stua satt Henning og registrerte svakt mine lidelser og enkelte forbannelser ute på kjøkkenet. Og så sa han: «du trengte jo ikke gjøre dette for min skyld, jeg er jo ikke akkurat spesielt glad i tunge. Men det hører jo med»

Størst av alt er kjærligheten sier de. Overlever den dette overlever den alt..