Hei.

Den siste måneden har vært travel. Det skulle jo liksom bli masse fritid når jeg ikke går vakt. Jommen sa jeg smør. Det har vært arrangering av håndballkamper, halloween og så skulle jeg vært i Valdres. Det siste satte korona stopper for.

I dag hadde Henning dagvakt. Svigers var borte, jeg kommer meg jo ikke hjem fra jobb i nærheten av tidsnok til å hente i barnehagen. Eir skulle på konfirmantundervisning, Yme skulle på skyting.

Noen ville kanskje si at man får senke ambisjonsnivået. Noe må utgå. Prioritere. På den annen side har jo ikke ungene valgt å ha foreldre som jobber ukurant.

Det er da man rett og slett sender et stort HJELP ut i eteren. Og får svar.

Dis ble hentet. Ikke bare verdens beste, men også verdens mest perfekte barnevakt, Kine, fra legekontoret hentet. Hun har hund, hun lar Dis styre fjernkontrollen til tv og hun lager kjøttboller og pasta til middag. Og hun har jammen godteri på lur, selv på en vanlig torsdag. Dis var rett og slett i tvil om det var verdt å komme hjem i det hele tatt. Hun trodde Kine muligens hadde et gjesterom som hun kunne overta.

Yme og Isa stellet hjemme. Isa fikk lage middag. Ovnsbakt laks, med pasta. Det gikk alldeles helt utmerket når det ikke sto en sjefete storesøster og dikterte på siden. Det var til og med nesten varm mat igjen når jeg kom hjem.

Yme hadde på ingen måte ment å starte en krangel. Men det sto på ukeplanen at norskleksa var å lese for en voksen. En voksen. Og selv om hun nettopp hadde bevist at hun kunne redde ham fra å sulte ihjel så var ikke Isa voksen! Isa mente at man ikke trengte å tolke ukeplanen riktig så bokstavelig.

Yme kom seg på skyting. Yme er god til å skyte. Såpass god at skytetrener Ida synes ham må begynne å øve på å skyte med reim. Det betyr at han må holde geværet selv og ikke lengre har det i en støtte.

For et ungt sinn som er så tunet inn på å vinne, å slå sin egen personlige rekord, å gjøre det bedre enn sist, som Ymes så er det ikke lett. For selv om vi helt siden i sommer har snakket om at resultatene kommer til å bli dårligere når han begynner med reim så kom allikevel realitetene flyvende som en murvegg rett i fleisen.

Men med en fantastisk trener som ser rykninger i venstre øyelokk på gutten og ser når strikken er trukket for langt, tar pauser, peptalk og tilpasser reim og kolbe så var det alikevel en fattet og samlet unge som kunne hentes og med snev av både stolthet og smil kunne vise frem sin første 25-skudd serie med reim.

Eir ble hentet av konfirmantlederen. Og kjørt tilbake. Hele puslespillet gikk opp. Alle fikk mat, alle kom seg dit de skulle. Nesten ingen gråt og noen var overlykkelig. Kaos og litt kontroll i enkelte ledd av rekkene.

Mens jeg spiste tikket det inn melding på telefonen: Inndyr skole har danset Blime-dansen i dag. Før dansen holdt elevrådsleder Eir en flott apell.

Langt bak i hjernen aner det meg at det har vært nevn. At hun skulle holde en apell. Men det hadde jeg rent glemt. Burde jo ha ønsket lykke til, sent et hjerte på snap, gjort slike ting som mødre gjør.

Dagen i dag endte godt. Med hjelp av en hel landsby. En landsby med kohorter og smittevern og to meter avstand, men uansett en landsby. Og i morgen er det helg. Tid for oss, bare vi, ingen landsby, bare vi, campingvogna og ro. Det gledes!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.