Kos dere, plutselig er hun konfirmant..

Hei.

Det var en mørk morgen, jeg våknet og måtte på do. Og så var det plutselig vann på hele soveromsgulvet.

Vi dro på sykehuset, men vannavgang eller ikke, her skulle ingen bestemme når hun skulle ut. De prøvde det meste. Piller og medisiner. Lokket og lurte. De prøvde med en sugekopp. Men den gang ei. Jeg tror hun sto med armer og bein i spenntak der inne og ropte: “Jeg bestemmer!” På sugekopp nummer to måtte hun gi tapt. Ikke uten protester.

Bestemor kom på besøk. “Klart ungen sover i vogn. Det er jo bare å trille til hun sovner og sette vogna på trappa!” Tre mil med trasking senere gav selv bestemor opp. Her skulle det ikke soves i en vogn som sto i ro nei.

Jeg prøvde med sånn mat på glass, tomatsaus med mikroskopiske gulrotbiter. Om noen har sett gamle fiskere spise.. der bena kommer ut i venstre munnvik.. vel, det rant ut gulrotbiter mens resten gikk ned. Og en mer ihuga motstander mot grøt har vel Nestlé aldri møtt.

Gjennom små og store kamper har mantraet vært “dere må nyte det, før dere vet ordet av det er hun konfirmant.”

Å ikke bry seg om hva andre mener, traske sin egen vei og mene det stikk motsatte av i allefall mamma. Jeg har ikke trengt å legge ned en eneste kalori i forsøket på å lære henne disse strålende egenskapene.

Selvstendighet vil man jo gjerne også prente inn. Har sluppet det også. Tre år pakket hun kofferten og dro på ferie med mormor og morfar. Og siden da er foreldre noe hun til nød drasser med seg fordi de har førerkort og kan kjøre henne dit hun vil. Hun kan tilgodese oss med et knapt “ja” om vi etter fire dager sender en SMS og spør henne om hun har det fint på leir. Om unger kunne flyttet på hybel når de var 12 så ville vel den økonomiske fordelen det er å bo hjemme være det eneste som holdt henne tilbake.

Overbærende blir hun med på våre ønsker, vel vitende om at hun samler gode poeng som kan gi henne det hun vil lengre frem i løypa når hun trenger noe.

Hun sitter i bakgrunnen, lytter, samler informasjon, og kan derfor argumentere til perfeksjon når hun vil ha noe og får det stort sett til å høres ut som om det er vår ide. Når vi innser det har vi allerede gått i fella. En gryende politikerspire, det er bare å stålsette seg.

På den annen side er vi aldri i tvil om at hun bryr seg om oss. Det er ferdig middag når vi kommer hjem, Dis blir lært opp i både sminke og baking, Yme får klapp på skuldra når han glitrer på skytebanen og hun og Isa kan ha lange kvelder i sofaen med netflix og latter.

Og forrige søndag satt vi der. Introduksjonsgudstjeneste for konfirmantene 2021. Og der satt hun, i hvit kappe. Konfirmant. “Dere må nyte det, plutselig er hun konfirmant!”

Vi har nytt, vi har vært stolte, vi har løftet hendene og sagt: gjør som du vil, vi har ledd, vi har en svært sjelden gang grått, vi har blitt redde og vi har blitt overrasket. Og nå er hun konfirmant. Plutselig.

Og jeg gleder meg. For etterpå starter et nytt kapittel. Et annerledes og spennende kapittel. Der det bare er å innse at vi blir stående enda mer på sidelinjen enn vi har gjort til nå.

Men det gjør ikke noe. For jeg tenker at det viktigste en mamma og pappa kan gjøre er å sørge for at ungene står trygt på egne bein, tre til side og la dem trampe veien sin selv. Trampe gjør hun. Både bokstavelig og i overført betydning. Det har hun allerede gjort i 14 år, så jeg føler meg ganske trygg på at hun klarer det videre også. Og skulle det nå gå skeis et eller annet sted. Så er vi her. Og det vet hun.