Hei.
Nå har jeg jobbet en uke på Nordlandssykehuset i Bodø. Fin jobb, fine folk.
Det er en annen hverdag for å si det sånn. For et utpreget B-menneske som jeg er så har det jo til vanlig vært hardt nok å rulle seg ut av senga klokken halv åtte. Nå må jeg kjøre kvart over seks. Det sier seg selv at det har vært en smule utfordrende å tenke positivt når den klokka ringer.
Men tro det eller ei. Det var morgenene jeg fryktet mest, men de har gått bra. Ut av senga, skvette vann i ansiktet, tråkke på seg klær og ut i bilen. Ingen vekking av unger, ingen matbokser som skal smøres. Bare meg selv. Ut i bilen.
Den bilturen er faktisk ganske fin. Jeg har hørt på lydbøker, filosofert over livet, sett tre rever, en elg og nysnø i fjellet. Og når jeg kommer på jobb så er jeg jo våken. Faktisk har den bilturen føltes litt kort, når lydboka måtte skrus av på det mest spennende.
Dagene på jobb går fort. Mye nytt og mye spennende. Jeg tror dette blir et veldig bra, og ikke minst, et veldig lærerikt år.
Men en ting liker jeg dårlig med dette pendlerlivet. Ettermiddagen forsvinner fullstendig. Det tidligste jeg har vært hjemme er halv seks. Dagen er over, de hjemme klarer seg utmerket og er forlengst ferdig med middag, nå når de ikke trenger å vente på meg.
Å nå hjem til Isas håndballtrening er bare å glemme og foreldremøtet rakk jeg med et hårstrå.. akkurat litt for sent.
Så er det bare å legge unger, tømme oppvaskmaskinen og tilslutt egentlig bare å legge seg selv.
Men alt dette veies opp av vissheten om at jeg går mot fri i helgen. Hver helg. Hele året. Og at det er snakk om et år, ikke mer.
Så summa sumarum så er jeg fornøyd. Noe usikker på om han som nå har overtatt vekking av de minste, pakking av barnehagesekk og matpakker er enig, men jeg tror det. Så da går vi en ny uke i møte med godt mot.