Hei.

I går hadde jeg legevakt. Kledde på meg de grønne og gule klærne som jeg bare har eid i en måned, men som jeg allerede er blitt så glad i.

Jeg var hele ettermiddagen på kontoret. Jeg signerte alle prøvesvar, leste alle epikriser. Jeg ryddet i skuffer og jeg kastet hauger med papirer og greier som bare lå og samlet støv.

Så logget jeg ut av PC’en. Vasket pulten og tastatur med desinfeksjonsprit.

Og så satt jeg der. Og funderte på hvordan det neste året blir.

På mandag starter jeg i jobb på sykehuset. Et sted jeg aldri har jobbet, kjenner ingen og kan ikke rutinene. Det blir veldig, veldig rart.

Jeg har jo vært i permisjon før. Men dette er noe annet. Nå skal jeg jo jobbe. Men ikke her.

Da jeg kom hjem i dag følte jeg meg litt naken. For den flotte dama som skal være vikaren min startet i dag. Og hun fikk nøklene mine. Å ikke ha nøkler til legekontoret… det er rart det.

Denne jobben her er meg. Det er jo her jeg hører til. Jeg kjenner alle, vet om alt. Kan svaret når noe spør. Vet hvor jeg kan gå når jeg trenger noe eller noen. Selv når klokka er midt på natta vet jeg hvor jeg kan ringe og få en vennlig stemme i øret som sier: klart vi fikser en seng.

Mens jeg satt der og funderte på om jeg er gal som forlater dette trygge stedet gikk alarmen på radioen. Ambulansen kom og jeg hoppet inn.

«Vil du sitte foran, Laila?» De kjenner meg, de vet at det er mye mer hjelp i meg når vi kommer frem om de tilbyr meg framsetet.

Fremme lar jeg dem gjøre jobben sin, trår frem når jeg må, samarbeidet er som alltid upåklagelig. Gode løsninger for pasienten finnes. Småprat om bilsalg på turen tilbake..

Det er så fint her. Og nå skal jeg være borte et helt år.

Men det blir bra. Jeg gleder meg jo. Til å lære noe nytt, til å bli ordentlig god på diabetesbehandling og til å kunne ha gode konsultasjoner med de som sliter med overvekt. Jeg gleder meg til å bli kjent med nye kolleger og til å lære det store sykehuset å kjenne fra innsiden. Og jeg gleder meg til å hospitere litt sammen med LIS2 og være med på vakt på medisinsk avdeling.

Det blir bra. Men jeg kjenner at jeg blir å savne det trygge. De grønne og gule klærne. Vaktradioen, samarbeidet med ambulansen, hjemmetjenesten, sykehjemmet. Kommer til å savne gjengen min, de som er mine, som jeg kjenner og som kjenner meg.. Jeg kommer til å savne pasienten mine og blir jo å lure veldig på hvordan det går med dem.

Men et år går fort. Og plutselig står jeg der igjen. Klokka halv to, med radioen og AMK på øret mens ambulansepersonalet spør om jeg vil ha forsetet..

2 Kommentarer on En merkelig kveld…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.