Hei.
En ting er jo at det snart bare er 100 dager igjen til jul (det er 112), men høsten er så fin på så mange måter.
De mørke kveldene f.eks. Endelig kan man se en film uten at sola skinner rett på tv-skjermen. Man kan krølle seg sammen i sofen med en god kopp te og se mørket krype inn gjennom vinduet og skape den perfekte kinostemningen.
Regnet gjør at man kan være inne med god samvittighet. Man har ikke det evindelige presset til å måtte leve livet utendørs som ligger som en vekt på skuldrene hele sommeren.
Når godværet slår til, også i September kjennes det som bonusdager og nytes på en helt annen måte enn godvær i juli.
Men det aller beste er jo å ta med Yme med på sopptur. La skravla gå mens vi leter etter «the motherload» og skogens gull og alt det der.
I dag snakket vi om fødsler. Yme lurte på om jeg likte best å ha en, to, tre eller fire unger.
Jeg måtte jo innrømme at jeg er så gal at jeg liker fire aller best.
«Mæn da måtte du jo fød fire ganga. Å da fikk du jo kjæmpeont fire ganga! Va det ikke bedre om du bare hadde hatt så ont en gang?»
Det var ikke helt hit jeg så at denne samtalen skulle dreies. Jeg trodde vi var mer inne på sporet om hvem mammaen likte best. Men jeg svarte jo som enhver fødende kvinne: når babyen har kommet ut og det har gått noen uker så glemmer man hvor vondt det er.
Yme så på meg, tuslet rundt et grantre, betraktet en kremle som var lilla, brøt seg en gren og sa:
«Du mamma, æ trur dæ e lurt at dama føda beibien! Æ trur ikke mainna hadde glømt kor ont dæ e å få ut ein beibi så fort. Så da hadd dæ nok bidd bærre ein»
O min kjære sønn. For en visdom i en alder av åtte. Mulig han har hentet tankene fra Newton eller et annet program, jeg spurte ikke. Snufset bort en tåre av stolthet og tuslet videre på soppjakten.
Vi fant en fluesopp. Snakket litt om giftige sopper.
«Mæn mamma, korsen fant di ut i gamledaga at soppen va giftig?»
Det har jeg også lurt på. Men hadde ikke noe bedre svar enn at de nok smakte på den. Og så sa jeg på spøk: kanskje de lot noen de ikke likte smake først..
«Di gav sekkert di soppan di lurte på tel di gamle. Førr di ska jo snart dø uansett. Di burde ikke je di tel ongan, førr onga skal jo lev længe. Di som e sæksti har tross alt levd færdi!»
Jeg sa at jeg trodde muligens at mormor var litt uenig i det siste der. Så han gikk med på å strekke seg til åtti. Heldigvis fant vi ut at nå for tiden trengte vi ikke å bruke de gamle som prøvekaniner for giftig sopp, vi har internett..
Tilslutt fant vi en sopp. En kjempesopp. En rødskrubb. Den ble med hjem, havnet i steikepanna og ble en ypperlig kvelds for en liten kar med mange tanker.
Jeg liker høsten. Verden faller på plass, hverdagen gjør sitt inntog. Livet tusler videre. Og jeg er heldig som er med på reisen..
