Så måtte vi bite i det sure eplet vi også.

Hei.

Selv om ungene her i huset nok ligger på norgestoppen hva skjermtid angår så er det to ting vi har klart å holde oss unna. Minecraft og Fortnite. Og jeg har vært strålende fornøyd med ordningen. Vi har en tommelfingerregel. Om man dreper ting i spillet så skal vi ikke ha det. I Fortnite dreper man ting, ergo har vi det ikke. Vi har heller ikke spillet der man slår ei filledukke sønder og sammen med en pinne. Kall meg sær, men jeg ser ikke poenget med å slå en filledukke sønder og sammen med en pinne. Og ja, jeg vet at filledukka ikke er levende.

Argumentene har vært mange i mot. At jeg er helt inkonsekvent og at pokemoner dør i kamp og at jeg dermed burde bannlyse pokemon. Men jeg forbeholder meg retten som eneveldende hersker som mor. Ja til Pokemon, nei til filledukker som slås ihjel.

Minecraft skal jeg innrømme at jeg ikke har satt meg inn i. Jeg har forstått at man bygger ting og at det er fint og flott for kreativiteten. Men setningen: “og så dreper man zombier på natta” har egentlig gjort at jeg ikke har jobbet spesielt aktivt for at ungene skulle oppdage dette spillet. Eir og Isa har i så måte vært veldig hjelpsomme da de har forsøkt det hos venner og konkludert med at det er “dørgende kjedelig” og “helt og fullstendig uinteressant”. Så da har det ikke blitt mer snakk om det.

Før fredag. Yme kom hjem: “æ må ha minecraft!” Ja må du egentlig det? Og hvorfor må du det?

“Mamma, før du sei nåkka meir. Aille main dræp e dø fra før, di e zombia og di prøva å dræp deg så dæ e sælførsvar. Å di e slem! Og så må main ha mat. Å vi spis kotelætta hjemme, så da må man kuinn slakt ein sau i spællet åg”

Jeg var ikke overbevist. Ikke et ord om kreativitet og husbygging. Det var disse evindelige zombiene. Og nå skulle vi i tillegg drepe sauer? Njæ, jeg kjente at jeg var lunken.

“Men mamma! Vi ska spill det på skola, i klassen! Å æ må lær mæ det.”

Men i huleste da? Hvor dum trodde ungen at jeg var. Jeg tenkte at dette var enkelt. En liten SMS til lærer så var det argumentet borte.

Svaret fra læreren verifiserte Ymes historie og vel så det. De skulle bruke det på skola. Ikke for å drepe zombier og sauer primært, man kan vist skru av den zoombiegreia.

Så derfor satt jeg, Henning og Yme foran Macen i går for å laste ned Minecraft. Jeg hadde fått til å kjøpe og laste ned på Switchen, men der var det veldig vanskelig å spille så vi håpet det skulle være litt enklere på maskinen.

Det er ikke bare bare å laste ned Minecraft. Man må ha bruker, mailadresse og veldig mye før det er klart for å spille. Henning var helt svett da det endelig var installert og gikk for å ta en velfortjent kaffekopp.

Det var meg og Yme. Og et spill jeg ikke ante noe som helst om. Yme mente han kunne det. Han hadde tross alt spilt det hos en kompis, og en i andreklasse hadde fortalt ham “alt han trengte å vite”.

Det viser seg at “alt man trenger å vite” var ganske mangelfullt.

“Mamma!! Du må lag et sverd! Et sverd!! Vi må ha et sverd og ei seng!!

Mens jeg strevde med å finne ut hvilken knapp vi skulle bruke for å få mannen til å gå fremover var Yme veldig opptatt av at vi måtte finne en seng for natten.

“MAMMA!!!!! No bi dæ natt! Å du ha ikke laga ei sæng! Eller et sværd!!”

Skjermen ble mørkere og mørkere og jeg lurte på om jeg akutt hadde fått grå stær, men tydeligvis var det blitt natt og zoombietid. Og zombiene kom.

“Ta di da mamma!! Ta di!!”

Så der satt jeg, prøvde fortvilt å forsvare meg mot zombier som prøvde å spise meg. Uten sverd og uten seng. Ikke at jeg forsto hvordan en seng skulle hjelpe meg ut av dette.

Vi overlevde og det grydde av dag. Da kom de sauene. Trett og sulten etter å ha sloss mot zombier tenkte jeg at jeg vel kunne se gjennom fingrene med slakting av en sau. Men uten det forbannede sverdet så var det ikke så lett å få livet av den heller. Har du prøvd å drepe en sau med hvetespirer? At jeg ikke fikk ned lyden og at sauen brekte fortvilet inn i høyttaleren fikk meg til å tenke at prisen som årets mor var laaaaangt, langt unna. Seigpining av sau endte tilslutt i en kotelett. Som vi ikke kunne spise.

“Mamma!! Vi må jo steik den først!!”

Etter å ha hugget et tre, laget fire planker og fått en pinne mente Yme at vi definitivt kunne lage et sverd. Da ble det natt igjen. Nå var vi jo helt utsultet og ble et lett bytte for den zombien.

I følge Yme var både kompisen i fjerde og han i andre “mye flinkere” til å spille Minecraft. Etter at jeg sa noe slikt som at hvis han ikke sluttet å mase om det jævla sverdet så var jeg litt usikker på utfallet så parerte han med at jeg “både var sur og sa stygge ting OG dårlig til å spille” Det var god stemning kan man si.

Yme gikk over til iPad og en eller annen serie. Henning var nær døden da han uttalte: hvor vanskelig kan det være, det er jo bare å bygge noe hus og noe greier. Jeg sendte melding til en god venn, med en sønn. Bruk YouTube, sa hun.

Jeg hadde jo prøvd det hele kvelden. Men tydeligvis er alle i hele verden langt, langt forbi nybegynnerstadiet på Minecraft. Så hvordan man lager en heis hjalp meg fint lite.

Etter en leting lengre enn langt fant jeg en video. En bergenser som snakket veldig, veldig, veldig sakte skulle ta meg gjennom “minecraft for første gang” museklikk for museklikk.

Det er førtifem minutter av livet mitt som aldri kommer tilbake. Det første kvarteret satt jeg og så på at fyren restartet maskinen tre ganger før spillet i det hele tatt ville starte.

Men jeg fikk vite det jeg trengte. Yme ble ropt tilbake. Han hadde ikke særlig tro på sin mor.

Men skam på den som gir seg. Vi hugget tre, vi laget planker og pinner. Vi laget oss et hus og fikk gjemt oss for de hersens zombiene da natta kom. Vi har en stekeovn og vi har fakler og lys, vi har slaktet en sau, en gris og ei ku og vi har spist koteletter fra alle sammen. Samt laget sukker og egg, så jeg satser på at vi kan åpne et bakeri i morgen. Vi hengte til og med opp et bilde på veggen. Og sist men ikke minst, vi laget kuber av glass, så nå sitter vi inni det huset og ser på zombiene på utsiden. Og det er ganske skummelt, så jeg synes ikke man skal spille det spillet på kvelden. Sverd? Jada, vi har laget sverd, hakke, øks og spade, ikke bare av tre, men også av stein. Takk til den treige bergenseren.

“Mamma, du e ganske flink!” Større anerkjennelse kan man vel neppe få.

Så da er vi herved innlemmet i Minecraftklubben. Og vi har knertet noen zombier. Og sauer. Men jeg ser jo at det kan være et fint spill for fantasi, kreativitet og strategi.

Men uansett spill. Så tenker jeg at det viktigste er at vi som foreldre er med. At vi spiller selv og at vi vet hva de snakker om. At vi ikke lar ungene forsvinne inn i spillet på egenhand. Så får man heller krangle litt og bli litt uvenner underveis. Og venner igjen. Når man endelig klarer å lage det sverdet. Eller senga. Pokker, vi har ikke laget en seng…