Ungen må jo være fargeblind!

Hei.

Dis har tegnet i barnehagen. En koselig familietegning av meg og henne. Koselig.

Hun beklager ørene. Det var litt vanskelig å tegne sånne ører som sitter inntil hodet så da ble de litt sånn utstående.

Så la hun ansiktet i alvorlige og beklagende folder:

«Æ beklager mamma! Mæn æ hadde jo ingen grå fargeblyant. Så da blei det rosa hår!»

Grå fargeblyant? Henning fikk en hostekule på andre siden av bordet. Isa og Eir studerte tallerkenen nøye mens de kvalte latteren med alt de hadde av motstandskraft.

Grå blyant? Jeg spurte lett indignert om hun ikke kunne brukt en svart blyant og tegnet det håret?

«Æ førstår ikke ka du meina, æ træng jo grå førr å tægn dett hår»

Den rungende latteren fra bordenden fikk kunstneren til å trampe bort kraftig fornærmet. Enn å ha storesøstre som ler så mye av et slikt kunstverk. Jeg gadd ikke å forklare at det ikke var tegningen de lo av, jeg var passe fornærmet selv.

Jeg mener. Ungen må jo være fargeblind. For alt annet enn regnbuefarger. Jeg spurte helsesøster i dag om det fantes tester for å få utredet dette. Hun var enig i at dette hørtes svært alvorlig ut.

For det er da svart? Er det ikke? Med noen få grå hårstrå…