Hei.
Da vi forlot Oslo kjentes det litt rart. For i alle mine sommerferier. Og i allefall alle sommerferier som ungene har hatt så har vi parkert vogna nedenfor huset til min mormor. Det vil si, det er jo så lenge vi har hatt vogn. Før den til braste vi inn med fler og fler unger og fler og fler bager hver sommer og satte huset på hode.
I år kunne vi ikke det. For mormor døde rett før jul. Nå skal rett være rett, det er søskenbarnet mitt som har overtatt huset, så vi hadde nok fått strøm til vogna om vi ville, men det hadde jo ikke blitt det samme.
Så vi satte i stedet snuten to mil lengre inn i skogen. Skulerud. Ikke store stedet nå, men engang var det endestasjon for toget “Tertiten” som fraktet tømmer fra Sørumsand ned til Skulerudsjøen der det kunne fraktes helt til Halden i båt. Der bor tante og onkel, og der har de laget fine plasser for vogn og bobil.
Gjensynsgleden var stor for mormor og morfar ventet jo der, og etterhvert kom også tante.
Det ble fine dager. Jeg jogget i skogen, ungene spiste bringebær fra hagen med vaniljesaus. Vi besøkte graven til mormor for første gang og vi så på huset som søskenbarnet mitt har pusset opp. Heldigvis for Yme vokste det fortsatt blåbær rett bak døra.
På torsdag pakket vi telt og vogn og vinket hadet til østlandet for denne gangen. Målet var Gudbrandsdalen og Hunderfossen.
I år fikk man nesten ikke forhåndsbestille på noen campingplasser. Så vi sjanset på en vi fant på nettet. Der var det fullt. Så da kjørte vi tilbake til den vi akkurat så langs veien. Og der var det plass. En kjempefin campingplass. Med både lekeplass og basseng. Og veldig hyggelige naboer som ikke så svart på å få vogna vår ved siden av seg. Dis fikk frem sykkelen og butikken der solgte både is og rosa enhjørningsbrosjer. Det blir jo ikke bedre da.
Hunderfossen i sol er langt bedre enn Hunderfossen i regn slik vi husker den fra 2013. Og jeg vil påstå at Hunderfossen 2020 tok korona på ramme alvor. Sirkler på bakken som het familiesirkel. Der skulle man stå i kø, og så flytte seg til neste sirkel. Vi fikk tatt alle attraksjonene vi ville og vi så skuespillet to ganger. Dis tok berg og dalbane. Hun strakte seg så lang hun var på alle tærne da hun skulle måles og kom inn. Gutten som målte lo: du er stor nok selv når du ikke står på tå du.. Han ble dagens helt. Hun kommer til å bli en utfordring i fremtiden. Helt fremst med hendene over hodet: mer, mer, fortere, fortere! Heldigvis har hun en storesøster som elsker slikt.
Vi så på Yr.no og ble en dag ekstra. Den dagen brukte vi på Lillehammer. Lysgårdsbakkene. Jeg og Dis tok taubanen opp, Eir og Yme i setet foran oss. Henning og Isa kjørte. Vi tok familiebilde på toppen. Prøvde i allefall.
Så besøkte vi Maihaugen. Jeg vet ikke helt hva jeg har trodd Maihaugen var. En haug med et hus på eller noe. Men hjelpe meg så fint det var der. Vi gikk rebusløype og løste oppdraget med sølvkonglene. Vi traff Anja og spiste is utenfor bakeriet der. Jeg skulle ønske vi hadde bedre tid. Det var som å dra tilbake noen hundre år og gå rett inn i et nasjonalromantisk postkort. Men Yme begynte å bli lei av gamle trestokker og en fjøs der det mest spennende var ei bittelita seng som ei budeie en gang sov i. Dis krevde pølse og chips. Noe det tidsriktige bakeriet ikke hadde.
Gågata i Lillehammer serverte pølse og chips flere steder. Og midt i gata sto et skilt. Picu. Med bilde av en Pokemon. Vi fulgte pilene inn et smug og opp en trapp. Tadadadaaaaaaaa! Yme var, for første gang i sitt liv målløs. I allefall ristet hele ungen, stammet og klarte knapt å komme seg inn døra.
Fortapt og i lykkerus på en gang. En hel pokemonbutikk. Med folk bak disken som vet hvem du snakker om når du sier at du synes Articuna er den kuleste av de tre legendariske fuglene. Folk som kan fortelle deg at du bør kjøpe opplæringsspillet for kortene du har og som viser deg hva du trenger for å starte å spille. Folk som tolmodig venter mens du tenker og tenker og tenker på hvilken eske med kort du ønsker deg mest og som nikker og forstår akkurat hvor kult det er at du har de tre pinsene fra Sword and Shield. Og som absolutt forstår at du bare må snu og gå inn igjen for å kjøpe EN ting til når du egentlig hadde vært der inne en evighet.
For å si det sånn, Lillehammer kommer nok til å være på ønskelista over plasser alle sommerferier nå skal gå til. Til evig tid.
Etter denne fantastiske opplevelsen var det ikke mer å gjøre enn å dra på campingen og ta et siste bad i bassenget.
Dagen etter holdt hva den lovet, oppholdsvær til teltet var pakket. GPS viste vei mot Trondheim. Gudbrandsdalen er fin. Så mye å se. Og enda godt man har google, for her ble det ikke stoppet et eneste sted. Så jeg har googlet både Dovre kirke og en rekke andre severdigheter og kommuner i Gudbrandsdalen. Men så kom vi også frem til middagstid i Trondheim. Og laks med pasta. Uten saus og ekle grønne ting. Dis var lykkelig.
Det ble ei fin uke i Trondheim. Ingen planer på forhånd. Men det ble både kino, der Dis og Henning endelig fikk sett Knerten og sjøormen. Heldigvis klarte Dis å vekke faren som holdt på å sovne da det var som mest spennende. Jeg og Yme så Prinsesse med røde sko. Og om man nå først skal ta en gutt med på en prinsessefilm så anbefaler jeg den sterkt.
Vi var i klatrepark også. Dis var fornøyd og Yme var fornøyd. Isa ble med pappaen på shopping i stedet. Hun var også fornøyd.
Vi fikk hjelpe gode venner med å kjøpe sofa. Man skal ikke ta for lett på et sofakjøp og jeg tror vi nå har prøvesittet de fleste sofaer som finnes. Når fem unger og fire voksne alle har hver sin mening kan det by på utfordringer. Men vi fant en veldig fin da. Synes i allefall vi.
Og vi kjøpte en ny bil. Det er vanskelig for Henning å kjøre forbi Nardo bil uten å bare “ta en liten titt” Og vi er jo ikke akkurat kjent for å tenke oss om når det gjelder store avgjørelser i livet. Det er skremmende hvor enkelt det er å kjøpe en ny bil. Vi klarte det på godt under en time.
Isa og Eir fikk for første gang i livet oppleve IKEA. For Isa var det mer som en åpenbaring og både nytt nattbord, gardiner og duftlys ble med hjem. Eir suget til seg ideer og har nå laget snekkertegning for ny walk-in-closet på rommet. Jeg grøsser, Henning forsøker å snakke henne med på en litt billigere løsning.
Vi så Nidarosdomen og vi fanget pokemon. Og ikke minst var vi en hel uke sammen med de beste vi kjenner. Og vi fikk en ekstra bonusdag! For da vi skulle kjøre videre var vogna tom for strøm. Så da ble det tur på stranden. Med sykkelbane. Man må jo utnytte alt til siste slutt så de syklene Henning hadde festet på vogna måtte pent ned igjen. Det ble takeaway pizza og dessert fra kafeen der.
Så kom vi oss endelig avgårde. Klokka var seks og jeg og Isa kjørte ny bil, bare vi to. Lydbok, ingen småunger. Livet var faktisk ganske fint.
Vi smøg oss inn på Trones camping. I den gran man kan smyge ei vogn på 10 meter inn noe sted. En siste kveld i vogna. Alle som en gledet seg til å komme hjem. Fire uker på ferie holder det.
Den lydboka var veldig spennende. Jeg og Isa koste oss på tur nordover. Vi stoppet på Mo og spiste middag med mormor og morfar. Som fikk både lykkelige gjensynsklemmer og fikk se den nye bilen.
På Saltfjellet stoppet vi og laget en liten varde. Luftet hodet og rørte på bena. Så kjørte vi hjem. Da vi stoppet bilen hjemme var det 2 minutter og 34 sekunder igjen av boka. Snakker om timing. Og morderen var slett ikke han vi trodde.
Nå har vi vært hjemme en uke. Ungene har hatt fri, Henning også, men jeg har jobbet. Har fått nye vaktklær som jeg akkurat rekker å bruke bittelitt før jeg begynner i ny jobb. Og i morgen er det skole og barnehage. Ungene gleder seg, vi gleder oss. Hverdag. Det er de beste dagene!
