Siste dag i Oslo.

Hei.

For nøyaktig en uke siden hadde vi vår siste dag i Oslo. Etter at jeg følte at ungene fikk en hel fridag dagen før hadde jeg nå lagt opp ruta til en siste innspurt.

En vennlig følger på Instagram hadde tipset meg. Å rusle opp langs Akerselva for å ende opp på mathallen. Det skulle visstnok ligge flere lekeapparater langs ruta.

Vi sto ved tigeren på Oslo S klokka elleve. Fikk vår daglig forsyning gratis Pepsi Max.

Jeg mente jo at jeg hadde alliert meg bra. Med oss hadde vi to stk født og oppvokst i Oslo, en som bor i Lørenskog. Noen av dem burde kunne veien. Men neida: «har aldri gått langs den elva før» «aldri vært på mathallen jeg». Det er rystende hvor lite folk bruker nærmiljøet sitt! Slik endte altså jeg opp som stifinner. Jeg og Google Maps.

Vi fant elva. Og gangstien. Det vi ikke fant var lekeapparater. Yme, som den dagen hadde en ny bestevenn var i harnisk over morens elendige research! «Du lova mæ lekeapparat!»

Men jeg fant mathallen. Og den var akkurat så fin som jeg husket. Og alle fant noe de likte. Selv fant jeg en pokebowl. Yme var heller ikke nå særlig imponert. For det der, det var IKKE en Pokeball!

Dis var svært fornøyd. Ikke bare hadde mathallen de største fiskepinnene i verden. Den hadde også cupcake med rosa krem og glitter. Oslo, du leverte akkurat der!

Jeg studerte febrilsk Google maps. For ikke å bli avskiltet som mor en gang for alle var jeg nødt til å finne et lekestativ. Nå har ikke Google maps merket av lekestativene, men jeg satset alt på er kort: Sofienbergparken!

Heller ikke nå var de lokale innfødte til noen hjelp. «Sofienbergparken? Aldri vært der» «Er vel en park? Aldri gått dit vi..» Igjen måtte jeg finne veien.

Sofienbergparken reddet meg. Det var lekestativ, det var volleyballbane og utlån av ball, det var gress, skygge, kiosk som solgte vann.

Jeg og Dis gikk på do. Vi kjente på døra, den var låst og lyste rødt. Vi hørte masse spylig og tenkte at han der inne spylte jammen ned etter seg! Så lyste det grønt på døra. «Kanskje det er en annen vei ut» sa jeg.. Men inne var det helt tomt, og ingen annen dør. Det var dryppende vått overalt og jeg lurte på hva i herrens navn som hadde skjedd der inne mens vi sto utenfor og lyttet. Mamma! Dæ va nok et spøkelse! Vi tisset så fort vi kunne og løp ut. Men endelig kom de innfødte Oslofolkene til nytte.. «det er et selvvaskende do!» Hva de ikke har i Oslo! Do som vasker seg selv mellom hver tissetrengte turist. Skulle hatt et sånt hjemme!

Det var snart middagstid og siden Oslofolket heller ikke hadde spist på Pincho Nation før måtte vi jo ta dem med dit. Enkelte små føtter var litt lei av å gå så halve selskapet leide sparkesykler. Å skulle geleide en flokk på ti mennesker hvorav halvparten suser avgårde på to hjul er ikke lett, så jeg fikk pekt ut retningen cirka så i lende.

Det medførte en tur gjennom det jeg vil kalle bakgater, med veiarbeid og meget smale gangstier der enkelte kjøp og salg ikke helt var etter boka. Ungene fikk både en innføring i kjøp og salg av narkotika, leting etter den beste åra for å sette sprøyta, sjangling påført av sprit som ikke ble brukt som desinfeksjon og en kjapp innførsel i hvordan oppbevare alle sine eiendeler i tre plastposer og leve på en pappeske under to paraplyer. Jeg prøvde å si at det kunne jo være at noen var diabetikere som satte insulin, men ble irettesatt av mine barn som himlet med øynene og lurte på hvordan jeg, som lege ikke viste at diabetikere bruker insulinpenn. «Mamma, du viste oss veien rætt gjænnom narkotikastrøket!» Jepp, var visst akkurat det jeg gjorde. Men det er også en del av Oslo. Ikke bare gratis Pepsi Max og cupcakes med rosa krem. Og det var snille folk som holdt på med sitt og brydde seg fint lite om at vi gikk forbi.

Pincho Nation var en suksess også på denne dagen. Og dagen var slett ikke over. Vi delte oss. Henning, Dis og Yme og halve Oslo-klanen dro på campingplassen og fikk med seg brann i søppelkontaineren og brannbil og alt mulig.

Vi andre dro på spøkelsesvandring på Akershus. Guiden advarte mot klemmende smerter i brystet og tungpusthet under turen. Det skulle man vistnok ikke bry seg om da det bare var ånder som forsøkte å påvirke deg. Jeg informerte de som sto innenfor de nærmeste par tre koronametrene at jeg absolutt ikke vil anbefale å overse slike symptomer da det jo kan være er hjerteinfarkt hos dårlig trente turister som trasker rundt i timesvis på jakt etter spøkelser.

Videre kunne guiden fortelle at i mørke kjellerom i enkelte hus rundt Christiania torg kan man få hodepine, synsforstyrrelser og svimmelhet. Heller ikke dette var noe å bry seg med da det bare er gamle sjeler som forsøker å si noe. Igjen måtte jeg informere om at det også kan være symptomer på lite oksygen og hyperventilasjon. Noe som fort kan skje i et gammelt fangehull der spøkelsesnegler skraper på veggene.

Men turen var fin. Og Akershus festning er flott! Og her ved selvmordsmuren var jeg helt enig med guiden: man kan fint klare å ta livet av seg selv ved å hoppe fra så små høyder om man hopper med hodet først.. At du og sjelen din så blir hengende igjen i hjørnet der… det får stå for guidens regning.

En flott siste dag gikk mot sin ende. En siste busstur opp til campingen og vi kunne oppsummere med at nordlendinger er ganske flinke til å gi Oslofolk en flott og variert dag i sin egen hjemby der de får se masse de aldri har sett før!

Og mens mørket senket seg gikk jeg og Henning igang med å pakke ned forteltet. Og vi fikk akkurat lukket igjen siste glidelås da regndråpene starter å dryppe ned fra himmelen.

Ei flott uke i Oslo var over. Og hvem vet, mulig vi gjentar det neste år.