Hei.
Dis har vært bekymret. Hun fylte fem år i mai, men hun hadde jo på ingen måte lært seg å sykle. Og i barnehagen er både de som er fem år og de som er seks år rene akrobater på sykkel. Det har jo gått på selvfølelsen løs og flere kvelder har temaet vært brakt på bane. «Mamma, æ MÅ lær mæ å sykkel!»
Hun har jo forsøkt. Men å lære seg å sykle på en svart sykkel er ikke lett. Svarte sykler er guttesykler. De oppfører seg slett ikke slik jenter vil. I allefall ikke når jenta oppå den er en selverklært prinsesse. Utallige øvingsrunder har blitt avsluttet med en ensom svart sykkel som ble forlatt i sinne. Alt håp var helt tydelig ute. Hun kom aldri til å lære seg å sykle.
Men så. En snill pappa dro en ny sykkel ut av bagasjerommet på bilen. Rosa ramme, lilla skjermer. Se det var sykkelen sin!
På samme bytur ble det også kjøpt hårfarge. Type rosa. Og med rosa hår under hjelmen så må det jo bare gå bra!
Rosa hår, rosa shorts, rosa sokker, rosa sko og rosa sykkel. Det måtte gå bra.
Og som hun trodde! Det var den svarte sykkelen som ikke fungerte. For rosa sykkel fugerte helt perfekt! Hun sykler som bare det. Starter selv, snur, sykler, bremser. Går på og av!
Og tryner! Men så lenge man har en mormor i nærheten så går det også bra. En mormor som forstår hvilken ulidelig lidelse et skrubbsår på et kne kan være. Som leier deg hjem og setter på plaster..
En sommerdag man kan sette rett i minnebanken. Og når man over helga kommer i barnehagen, med både rosa hår og kan fortelle vennene at nå, nå kan hun også sykle, og i tillegg kan vise frem et skrubbsår…. da smiler verden!
