Hei.
Yme startet jo å skyte her i høst. Og skyting er noe som passer ham. Å ligge med hørselvern, i sin egen boble og konsentrere seg om å treffe den blinken. Der har du Yme. Ingen lagkamerater å ta hensyn til. Ingen lagkamerater som ødelegger. Skyting er fantastisk.
På vinteren skyter man jo inne. Men nå er det sommer og koronaregler som gjør at det igjen er mulig å skyte. Men utendørs. Det er noe ganske annet. Man må tenke på vind. Og de andre har gevær som smeller mye høyere enn de man skyter med inne. Så det er jo lett å skvette litt. Selv med både øreplugger og hørselvern.
For to uker siden prøvde Yme seg for første gang utendørs. Og allerede samme uka var det stevne. Og for en åtteåring er jo pokaler svært ettertraktet. Og enda bedre: jakten på personlig rekord! Og begge deler ble oppfylt. Han skjøt 50 av 50 mulige på første femskuddserie. Det kan faktisk ikke bli bedre.
Så da Eir skulle til Bodø i helga for å skyte stevne der. Sammen med den mest fantastiske skytetrener Ida, skulle Yme være med. Det medførte ekstra trening, for på stevne i Bodø er det ingen hjelpene hånd som stiller inn siktet, eller som lader om, eller som viser tommel opp. Der må man klare seg selv.
Ida laget lapp med bilde av blink og piler som viste høyre og venstre og hvilken vei man skal skru på siktet. Det var en litt overspent åtteåring som satt i baksetet på tur til Bodø. «Jada Eir, du træng ikke å si fleire ganga at æ ska bytt heile magasinet om et skudd ramla ut» Beskjeden var mange og lange.
Vel fremme i Bodø er jo bare det å få på seg skyteklær en øvelse. Og for en mamma som ikke helt har vært med på dette så mange ganger så var det hele noe forvirrende. Å se sin lille åtteåring lade magasiner som han aldri har gjort annet er snodig må jeg si.
Eir er jo som veteran å regne. Hun har skutt siden hun var fem… stødig som fjell og veldig grei å ha på naboskiva. Men hun må jo konsentrere seg om seg selv. Det var en litt nervøs kar jeg forlot på skiva nest lengst til venstre…
Da de var ferdige så jeg jo med et halvt øye at det ikke hadde blitt noen ny rekord. Det var en meget mutt kar som pakket sammen og samlet tomhylser på plassen sin. Jeg ante det verste, men Yme har litt høye krav til seg selv.
Han fikk ikke helt stilt siktet på prøveskuddene, så det ble et par åttere på første femskuddserie. Men så fikk han justert og skjøt 49 på de to neste. Og endre på 234 totalt etter at alle 25 skudd var skutt. Det vil si, han skjøt 26 for han satte et i naboskiva.
Men av og til er det fint å ha en mamma. Som klarer å balansere trøst til et sønderknust sinn med en passe dose peptalk. For han skjøt bedre enn trener Ida (som kanskje ikke akkurat hadde sin beste dag) og Eir stakkar klarte å skyte en 3er blandt ellers nesten kun 10ere. Og det ble pokal..
Man kan ikke alltid sette ny rekord. Det å lære seg å stille siktet selv krever øvelse. Og man må ha noe å strekke seg etter, ellers blir det kjedelig. Skyting er en fantastisk greie! En flott idrett. Landsskytterstevnet vi skulle på i år er avlyst. Men da har vi et år til å trene. Og utallige stevner å skyte på i mellomtiden. Jeg er ikke i tvil om at tallet 50 kommer tilbake på skiva.