Utetrening ruler

Hei.

Trening er en merkelig ting. Jeg har alltid tenkt at de som sier at “jo mer du trener, jo mer lyst får du til å trene mer” kun sier det for å holde motet oppe. At det er en sannhet med modifikasjoner.

Men nå er jeg der. Mitt prosjekt for å komme inn i bunaden har hatt uante konsekvenser. Korona like så. For puffet jeg trengte for å komme igang med trening var jo at det åpnet et treningsenter her. Og en turnuslege med ukuelig optimisme og stahet samtidig.

Og jeg vil påstå at det gikk mest på vilje og stahet at jeg dro bortover for å trene.

Så kom korona. Og treningsenteret måtte stenge. Og all trening var lagt på hylla i en hel måned for min del. Det var ikke timer i døgnet.

Men det kom påske og det kom lysere dager, og jeg begynte på nytt. Og nå er jeg litt hekta vil jeg påstå.

Utetrening er virkelig ok. Det gamle lekestativet i hagen har blitt mitt personlige treningssenter. Henning fant en brei planke som nå er benken jeg gjør brystpress på. For langt, langt under trappa fant jeg et sett med vekter som har ligget der siden vi flyttet inn er. Og så har jeg kjøpt meg strikk. I tre farger og tykkelser.

Det som fortsatt mangler er tid. For døgnet har jo ikke fler timer, selv om det nå er lyst i 100% av dem. Noen mennesker er skrudd sammen slik at de kan stå opp ti timer før vanlig for å trene på morgenen. Slik er ikke jeg skrudd sammen. Ikke i det hele tatt. Så da blir det motsatte vei. Jeg tar i bruk kveldene.

Forleden kveld var klokka godt over ti på kvelden da jeg knøt joggeskoene. Men jeg satte ny løperekord. En rekord andre mer vil si er en liten rusletur, men for meg var det ganske stort. Etterfulgt av en styrkeøkt i hagen.

Jeg hadde jo et mål om å komme inn i bunaden før Eir skal konfirmeres. Det målet nådde jeg 17 mai! Og jeg må bare legge meg flat og innrømme at jeg er innmari stolt av meg selv. For med unntak av en standhaftig turnuslege som fortsatt heier fra sidelinja selv om hun er reist så har jeg klart dette her på egenhand!

På kvelden 17 mai måtte jeg sette meg ned å lage nye mål. For når jeg ser meg selv i speilet uten bunad, og ikke minst når jeg regner på BMI så er jeg laaaaaangt fra det som burde være målet mitt.

Jeg vet faktisk ikke helt hva målet mitt er nå. Første delmål er å få vesten på bunaden igjen uten at det gliper og jeg er redd for å sprenge hempene, men et sluttmål har jeg ikke satt meg.

For nå trener jeg fordi jeg har lyst. Og fordi jeg kjenner at jeg har godt av det.

Og det er ustrukturert og tilfeldig. Og sånn må det bare være med mitt liv. Av og til klarer jeg å lure ungene med. I går var Yme med på joggetur. Han gruset meg fortsatt på hjemturen. Men på tur opp jelstadåsen måtte han i kjelleren for å slå meg. Seier til ham og seier til meg. Og etterpå ble Dis med på styrkeøkt i hagen.

Jeg håper på en sommer med mye fint vær. For det er kjedelig å løpe i regn. Lekestativet blir vått og ekkelt å trene i. Men utetrening har lurt seg inn under huden på meg. Og selv om anskaffelsen av en elipsemaskin gjør at jeg slipper ut når det hagler sidelengs så blir den nok mest et supplement.

Om du ikke følger meg på Instagram enda så håper jeg du vil gjøre det fremover. Jeg deler både nye rekorder og motgang. Jeg heter Casadidriksen og du finner meg her. Og til dere som allerede følger meg der: tusen takk for alle heiarop. Det motiverer. Sånn på ordentlig.

I dag skal vi feire svigerfars 80-års dag. Eir har laget en helt fantastisk krokankake. Jeg vet at jeg på 17 mai lovet å ikke spise kake før til jul. Men altså, man lever bare en gang. Og med en liten økt i hagen først så tror jeg at jeg med veldig god samvittighet skal spise et stykke av den i kveld.