Fem år og verdenshersker.

Hei.

I går var dagen kommet. 11 mai. Dagen vi har tellet ned til siden midten av januar. Det har gått ulidelig sakte. Men endelig kom den.

I går fylte Dis fem år. Fem år. Da kan man alt, man vet alt og man klarer alt. Det må være så fantastisk å være fem år. Fortsatt leve så inderlig i den troen på at verden snurrer helt og holdent rundt kun din akse. Du er midtpunkt og enehersker.

Når man er fem år har man en tro på seg selv som man aldri får senere i livet. Ingen hindring er for stor, ingen bump i veien kan stoppe deg fra å nå dine mål.

Fem år, og med alle følelser utenpå kroppen. Sinne som får fjellene til å riste, glede som får alle enhjørninger til å vrinske i kor. Tristhet som fyller verdenshavene med tårer og en likegyldighet som knuser selv de mest inntørkede hjerter.

Når man er fem lever man med hele seg. Hver dag, hvert minutt og hver time av dagen. Det er ingen morgendag, for livet er jo akkurat nå.

Dis er fem år. Med hele seg.

Når hun starter sin argumentasjonsrekke tenker jeg at en dag, en dag kommer den ungen til å klatre opp på talerstolen i stortinget og bli presentert som statsminister. Vi kommer til kort gang etter gang, for argumentene er umulig å knuse. Troen på seg selv og egne evner er så sterk at jeg tenker at ingen noen sinne kommer til å klare å stå i veien når hun først har bestemt seg for at hun skal frem. En stahet som savner sidestykke hjelper henne jo også godt.

På den annen side er hun myk som smør på en varm nybakt brødskive når hun bare vil. Deler raust med kos til de som vil ha og elsker å gi gaver til andre. Hun forteller villig vekk hvor glad hun er i deg, og hjelper til med hva det måtte være. Fra oppvask til blomsterplanting.

Når hun blir sint så blir hun sint. Ingen trenger å lure på hva hun mener. Og det går ikke over med det første. Langsint er vel en underdrivelse, og du skal jobbe hardt og lenge for å få tilgivelse der i gården. Men når hun synes du har gjort noe bra så er hun den første og den beste til å både gi ros og forklare deg hvor god du er.

Verden er som den er. Realisme er en fin ting, og til å være fem år, så vil jeg påstå at den er til stede. Løsningsorientert og med anlegg for logisk tenkning, da kommer man langt, selv om logikken bærer preg av nettopp kun fem års fartstid i verden.

Hun er en jente, det skal det ikke være tvil om. Det finnes definitivt jentefarger her i verden og hvorfor noen i det hele tatt har kommet på ideen å lage kjoler i guttefarger, det er et mysterium hun ikke har funnet ut av enda. To søstre med sminkebokser som skattekister kommer godt med, men det skal helst være selvgjort. Til krampeaktige grøss fra storesøstre som ikke kan huske at de selv en gang var fem år.

Vår Dis Asora. Et fantastisk vesen som kom til rett plass når hun valgte familie. På keiserlig vis kom hun, båret på gullstol ut av magen. Man gidder da ikke gjøre jobben selv når andre kan gjøre den for en. I allefall ikke de slitsomme.

Hun gir oss grå hår og rynker i panna. Men ufattelig masse glede og stolthet. Mengder av kos og kjærlighet. Hun kommer for alltid til å være vår siste baby, men løsrivelsen er godt i gang og sånn skal det være. Og jeg tror vi har klart å ruste henne for det meste. Det er en vei og gå, men de fem første vil jeg si er en grei start.

I går ble hun feiret. Krone i barnehagen, videochat med vennene og bursdagssang på messenger, selskap hjemme. HUn laget selv bløtkaken med bær. Og storesøstrene som syntes en bløtkake var alt for kjedelig overrasket med enhjørnigskake i tillegg.

Hun fikk campingstol med enhjørninger i gave. Hun viste det ikke på forhånd, men det var jo AKKURAT det hun ønsket seg.

Livet blir ikke stort bedre enn å ha på seg rosa kjole, nye solbriller og chille i en campingstol med enhjørninger. Når du er fem år.