Hei.
Det er mye som har forandret seg i samfunnet vårt de siste uke og måneder. Vi voksne sliter med å huske å sprite hender på vei inn i butikken og holde en meter avstand når vi treffer naboen på veien. Hjemmekontor og å lære seg digitale plattformer.
Men det er jo ingenting mot omveltningen de søte små i barnehagen har hatt. Da den første jubelen la seg var det etterhvert ganske slitsomt å huske på alt man skal huske, når man egentlig bare vil leke med vennene sine.
Man skal si hadet i døra, mamma skal ikke være med inn og om Alfred og mammaen står i gangen må man vente ute i regnet før man kan gå inn. Lekene som man likte best er gjemt bort og man har sin egen boks med tegnesaker. Den rosa fargen brukte man jo opp første uka og man får ikke under noen omstendigheter bytte til seg Petters rosa blyant selv når man tilbyr seg å gi fra seg sin egen blå.
Ute ser det ut som et åsted fra en kriminalroman med sperrebånd og gjerder og om man nå ikke egentlig hadde tenkt å leke i sandkassa denne uka så må man jo bare gjøre det mens man venter ei hel uke på å få leke i snurrehuska, for den er på andre siden av båndet. Der borte står også venninnen du ikke har sett på et helt liv og du må vinke på avstand og rope “æ savna dæ!!” så høyt du kan mens hun får huske i snurrehuska.
Prosentandelen tid ute i skog og mark er økt betydelig. For noen rene skjære lykken, for andre trengs det litt mer motiverende faktorer enn at “korona smitter mindre i friluft”. I tillegg snør og regner det sidelengs igjen.
Det er grupper og køer og deres tur og vår tur. Alt dette takler man jo. Man er tross alt fem år snart. Og man har tross alt en sommerferie å se frem til. Man lærer seg regler og man lærer de voksne at sånn må det bare være. Sier fra når de glemmer seg og holder på å hoppe over sperrebåndet.
Midt i alt dette er noe uforandret. Matboksen. Omtrent det eneste man i disse tider har lov å ta med hjemmefra. Matboksen som man hver eneste morgen gir mamma klare instruksjoner om hvordan skal lages. Man forteller nøyaktig antall jordbær, druer og brødskiver, pålegg velges med omhu og den faste yoghurten er dagens høydepunkt.
Etter å ha vasket hender ca fjorten ganger i løpet av formiddagen er det en liten oase av lykke å få sette seg ned på stolen sin, gud forby at man tok feil og satte seg på stolen til en av de andre foresten, åpne matboksen, rive av lokket på yoghurten og bare nyte de minuttene det tar å spise den. Drømme seg tilbake til den tid der man faktisk kunne bytte brødskive med vennene og ta ost selv, ost som sto på bordet, som alle fikk ta av.
Og når mamma da ikke har klart å følge de enkleste instruksjoner, men puttet storebrors yougurt i matboksen…. er det rart man gir opp??
Men som den tapre snart femåring man er biter man tennene sammen. Mamma mente det jo antagelig ikke. Hun la nok bare feil yoghurt i feil boks. Og hjemme venter jo pasta og kylling. Det beste som finnes.
Det er etter middag det bare klikker. Helt og holdent og fullstendig. Når mamma etter maten sier “spring på badet og vask hendene da”.
“VASK HEINNERN!!!! VASK HEINNERN OG VASK HEINNERN!!! Veit du mamma??? Veit du kor mange ganga æ har vaska heinnern??”
Tramper avgårde til badet, smeller opp døra.
“Vask heinnern!! Æ vaska di di før æ fær i barnehagen, når æ kommer tel barnehagen, når æ e dær masse ganga og når æ fær heim og når æ kommer hjæm! Å NO SKU Æ SLAPP AV!!!!!! Å DA SEI DU VASK HEINNERN!!!!!”
Nå skal mammaen på butikken. Vi er gått tom for yoghurt. Og jordbær.