Trening, koronastyle.

Hei.

Før koronaens tidsalder så var jeg jo kommet ganske godt i gang med trening. Med hjelp av en litt over snittet ivrig turnuslege/PT var jeg kommet godt ut av sofaen og opp på elipsemaskinen.

Så har jeg jo den jobben jeg har, jeg er kommuneoverlege. Eller smittevernlege, som de fleste nå ynder å kalle meg. Og det smitteverntiltaket som nok smertet meg aller mest 11 mars var å stenge treningssenteret. For hva pokker nå da?

Jeg innså jo at det å selge tredemølla vår til treningssenteret to måneder før var ei skikkelig blemme. Ikke for det, den akillessenen min tåler ikke tredemølle så det hadde ikke gjort store forskjellen om den fortsatt sto i gangen vår som klesstativ.

Fra midten av mars og frem til påske fikk jeg ikke inn en eneste treningsøkt. Når jeg kom fra jobb var jeg egentlig nok opptatt med å puste.

Men så kom påska. Et velsignet avbrekk fra det meste. Og jeg tok med meg Yme ut. Og vi løp intervall! Her i nord er vi jo fortsatt velsignet med snø. Så langs veien sto brøytestikker. Så da løp vi fra en brøytestikke til den neste og den neste. Og så gikk vi til neste. Løp til to, gikk til en.

Yme: “mamma, æ trur teorien din e litt dårlig, du må spreng fort fra start, så kanskje du slår mæ!” Mens jeg fortsatt prøvde å få luft funderte jeg på om et lite velrettet dytt ned i grøfta som var fylt med sølevann var å anse som vold mot barn?

Men sakte men sikkert kom ringene på klokka tilbake til 100%. Vi løp intervall, vi jogget ned fra fjelltur. Vi gikk tur. Kroppen begynte å våkne til live.

Forrige helg var jeg ute og løp helt selv. Opp til en sånn trimpostkasse. 3 km. Holder i evighet og massevis for meg. Pokestopppause på toppen. Og armtrening i huskeapparatet i hagen når jeg kom hjem. Man tager hva man haver.

Og så kjøpte vi noe genialt til Yme i bursdagsgave. Et spill til nintendo switch. Ringfit Adventur.

Man har en sånn ring som man fester den ene kontrollen til. Den andre festes til låret. Spillet kan spilles på ulike vis. I eventyr delen skal du gjennom ulike løyper. Du må løpe på stedet for å komme fremover. Og så skal du sloss med monstre. Og måten du sloss på er ulike styrkeøvelser. Fantastisk! Den ringen kan man klemme inn eller dra i for å få motstand under øvelsene.

Og forrige helg fant jeg jo ut at man ikke trenger å bruke den eventyrdelen. Det ligger ferdige opplegg for både enkeltmuskler og muskelgrupper.

Sånn alenetrening kan jo være litt demotiverende. Men det er en sånn robot på skjermen som heier på deg. Jeg må innrømme at jeg har litt lyst å kverke den roboten, for den er irriterende amerikansk og mer entusiastisk enn en PT på speed. Kååååååååååååm åååånn!! Æææææææmeising! Harder, harder, HARDER!!!!! juuuuuuuuuuuuuu did it!!!!!!

Jeg gikk på en smell første kveld, valgte “hardcore”. Det skulle jeg ikke gjort, det finnes muskler i mitt mage, rumpe, lår område som jeg ikke ante jeg hadde og som jeg i allefall ikke visste kunne gjøre så vondt dagen etter. Så forleden kveld valgte jeg custom. Funket mye bedre. Det vil si at jeg klarte å gå nesten normalt ned trappa i går morges.

Og det funker. Ikke at det er noe å ta bilde av enda, ikke at det går an å puste normalt, men jeg fikk altså på meg den bunaden forrige helg! Og jeg fikk knappene igjen. De foreløbige strekene under svaret sier 12 kilo i minus. Og det kjennes både på kropp og sjel. Så jeg har faktisk klappet meg selv aldri så lite på skuldra denne uken.

Nå skal det sies at dette ikke bare skyldes trening. Jeg har ikke smakt en eneste sjokoladebit, ei heller kakao eller noe med sjokolade i siden 5.januar. Jeg har ikke smakt smågodt siden 1 februar. Jeg har ikke spist kake eller bolle eller noe sånt siden da heller. Men det går faktisk helt, helt fint.

Men jeg har spist en skål potetgull på lørdagskvelder. Jeg har spist pizza med de andre på fredag kveld. Jeg spiser samme middag som dem. Men holder meg borte fra å spise på kveldene ellers. Jeg har faktisk funnet noe som funker og som jeg tror jeg kan klare å forholde meg til å leve med så lenge det skal være.

Men jeg gleder meg til en date med den elipsemaskinen igjen, det må jeg innrømme. Men når det blir, det aner jeg altså ikke.