Det vokser ut igjen….

Hei.

Jeg har alltid hatt en ganske avslappet holdning til hår. I allefall har jeg en ganske avslappet holdning til å klippe hår kort. Mitt motto i så måte er at det vokser jo ut igjen.

Nå har jeg jo også, kanskje litt for stor, ganske avslappet holdning til hvordan jeg ser ut. Jeg ser nå ut som jeg ser ut, lite å gjøre med det. Noen vil være sterkt uenig. Og mene at det er masse å gjøre. Sminke, klær, trening.. Joda, man har jo en viss innflytelse på sitt eget utseende. Men jeg klarer rett å slett ikke å engasjere meg så voldsomt i hva andre tenker om hvordan jeg ser ut. Om jeg ikke lukter stygt, har på meg klær som er rene og hele og trives med meg selv. Ja da er jeg fornøyd jeg.

Men de siste to uker har koronakrisen blitt mer og mer prekær i speilet. Frisørkrisen. For jeg trives ikke når håret blir lengre enn tykkelsen på fingrene mine. Sagt på en annen måte, når jeg kan dra handa gjennom håret og håret dekker handa. Da er det krise på ferde. For da ligger det ned i nakken, det nærmer seg øyenbrynene, det må flyttes på for å ha en ren nakke mot hodeputa.

Jeg ser ikke akkurat en ende på de strenge koronatiltak så da ble det rett og slett å ta skjeen i egen hand. Eller rettere sagt barbermaskinen i datterens hand.

Nå skal ikke jeg bli kjip etter dette og ikke støtte frisørnæringen. Men jeg tror vi har en løsning her altså. For dette gikk bare godt. Det var tvil underveis der uttrykket fra Flåklypa, “kort ved ørene og fyldig i nakken” lå langt frem i panna. Kommentarer fra sidelinja som “når skal du ta de klumpene hun har der Eir?” og “skal det være sånn stripe tvers over?” gjorde jo at jeg pustet langt ned i magen. Men når alt var over, så ble det ganske bra. Lover. Og på Henning som var nummer to på krakken ble det enda bedre.

Så til dere der ute. Hopp i det, klipp i vei. Og går det rett vest, ja så sett barbermaskinen på 4 mm og ta alt. For som jeg begynte med her.. det vokser ut igjen.