Hei.

Siste helg i februar er en trist helg. For det betyr at en turnuslege reiser fra oss. (ja, jeg kaller dem turnusleger selv om jeg vet det nå heter LIS1) Det betyr at et menneske vi har lært å kjenne på godt og vondt og fulgt i medgang og litt tråere gang i seks måneder skal forlate oss til fordel for neste kapittel i legelivet.

Jeg digger turnusleger. De kommer litt sjenerte, forskremte og angstfylte en morgen og sier hei. Og forlater oss struttende av selvtillit og med mot til å møte hva det skal være hvor som helst i norsk helsevesen.

Første uka har de angst for alt. Redd for å skulle se pasienter som ingen har sett på før dem, livredd vaktradioen, redd for å ta for mange blodprøver, redd for å overse at noen blør ihjel mellom hendene på dem.

Så, med noen kjærlige puff i ryggen, forsikring om at de er ordentlige doktorer selv om de bare har sett innsiden av akuttmottaket og skadestua på ortopeden, og ordene “ring uansett hva det gjelder, midt på natta og om det bare er at du ikke finner lysbryteren på laboratoriet” så forvandles de rimelig kjapt til selvstendige, praktiske, logistikkløsende og dyktige distriktsleger. Det er like vakkert og rørende hvert eneste halvår.

Vanligvis tar det ca tre uker før jeg sover dypt og godt i senga mi i visshet om at det er turnuslegen som har vakt og kommunen er dermed i trygge hender.

De møter på jobb med et smil og på slutten av dagen kommer de inn og utbryter med en entusiasme som bare MÅ smitte som det argeste koronavirus: “dette har vært en SÅ spennende dag! Hør her da!”

Det fine med turnusleger er at de vet hvordan ting gjøres på sykehuset. De var jo nettopp der. Så når jeg klør meg i hodet over om henvisningen til gastroskopi skal til medisin eller kirurgen så har jeg noen å spørre. De vet hva spesialistene anbefaler av blodtrykksmedisin og de er rimelig oppdaterte. Jeg vil påstå at jeg lærer minst like mye av turnusleger som de lærer av meg.

Men det jeg prøver å lære dem er å tro på seg selv. Og å tenke litt utenfor boksen. Gjøre ting selv, ikke sende alt inn og å se pasienten. For når du faglig river deg i håret over håpløse ting pasienter foretar seg så faller brikkene mer på plass når du vet hvem kona er og at sønnen for et år siden nesten døde i en bilulykke og huset brant i fjor.

Turnuslegen har litt ekstra tid. For mange pasienter blir turnuslegen “fastlegen”. For det er ganske mange som er rimelig friske stort sett det meste av livet men i en periode på 6 måneder trenger noen. Og da er turnuslegen en like god og stabil havn som vi andre legene. Kanskje en bedre til og med. For turnuslegen reiser igjen. Og for mange, særlig der det har med psykiatri å gjøre, kan det være helt fint at den som var der når det var vanskeligst ikke er der når det er litt lettere.

Turnusleger ser med nye og ferske øyne. Så når vi faste leger bare ser det samme vi har sett i tre år er det slett ikke dumt at en ny og nysgjerrig turnuslege tar en titt på saken.

Turnusleger er diamantene her ute i distrikt. Uten dem så går det ikke rundt. Ikke for at de skal jobbe seg ihjel, men fordi de er en viktig og likestilt del av teamet vi jobber i. En vi regner med og en vi stoler på.

Så neste gang du skal bestille time hos fastlegen og du blir spurt om du heller kan ta en time hos turnuslegen så rop JA TAKK! så høyt du bare kan.

På mandag tropper det opp en ny gjeng turnusleger rundt om på landets legekontor. Jeg håper de blir tatt imot slik de fortjener både av kolleger og av pasienter. At de får lov å være litt redde og litt usikre de første ukene før de vokser inn i rollen sin. Jeg ønsker dem alle lykke til! Og sender en liten takk til alle dere som har trasket i gangene hos oss. Dere har alle sammen gjort min verden litt rikere!

Ps: vi mangler fortsatt turnuslege fra mandag av.. så bare kom om du trenger en plass….

280 Delinger