Smartklokke.

Hei.

Jeg har fått meg smartklokke. Og jeg må si at jeg er litt usikker på hvor smart den egentlig er.

Det hele begynte med at Henning fikk ny i julegave fra meg. Da ble det jo en arverekke nedover slik at Yme, som nå har prøvd de fleste billige kinavarianter av skritt, puls og axktivitetstellere, overtok den gamleste.

Endelig noe som funket. Som tellet skritt, som ikke gikk tom for strøm, som ikke ramlet ut av lenken og laget leteaksjon på skola, som rett og slett bare sitter på armen og forteller ungen hvor aktiv han har vært i løpet av dagen. For en som skal bli mesternes mester er slike ting veldig viktig. Og diskusjonen har gått høylydt om aktivitetsmål, om hvem som har gått lengst av han og faren og så videre.

Nå har jo jeg startet på mitt eget lille “komme inn i bunaden til Eirs konfirmasjon” prosjekt. Med inngangskort til treningssenteret og sånn app på telefonen som skal telle alt som går inn og alt ut. I skrivende stund har jeg altså gått 13 dager, 13 timer, 38 minutter og 53 sekunder uten sjokolade.

Det holdt på å gå helt galt for jeg tok en bit av en sånn muslibar, og den var altså en skjult sjokoladefelle. Men i det samme jeg kjente den sjokoladen spyttet jeg ut hele greia, så jeg nekter å la den biten telle. Det får være måte på. Havregryn og greier, og så hadde de gjemt sjokolade inni der.

Men så var det det aktivitetsregnskapet. For den appen vet jo ikke at jeg holdt på å dø på tredemølla flere ganger i forrige uke. For jeg har jo ikke telefonen på meg når jeg humper avgårde oppå den.

Så da gikk jeg til det drastiske steg å kjøpe meg en applewatch. I bursdagsgave til meg selv.

Jeg har jo ikke brukt klokke siden Eir kom til verden. Det vil si, noen måneder før, da handleddene var så digre at jeg ikke fikk på meg noen klokke. Så det å ha den greia på handleddet føltes veldig rart.

Og den klokka skal jo kommunisere med telefonen. Og motsatt. I teorien, i allefall.

I går var vi i Bodø. Jeg er hjelpetrener på Isas håndballag. De spilte fire kamper. Det var gåing, hopping, roping og engasjement hele dagen. Klokka gikk tom for strøm en fjerdedel inn i dagen. Men pyttsann, så lenge telefonen lå i lomma burde jo det fikse seg nå klokka var oppladet.

Jommen sa jeg smør. Klokka, som jo jeg tenkte skulle slå kollbøtte over min nye aktivitetsrekord og lage både røde og blå og grønne sirkler i fleng, den gjorde slett ikke det. Den registrerte skrittene mine (som jo var uendelig mange) men la dem ikke til i regnskapet. Og jeg ble så sur! Kjeftet og trykket , men den sto på sitt og mente at jeg ikke hadde vært mer aktiv enn jeg har vært i dag. I dag har jeg stort sett sittet ved stuebordet og ventet på at ribba i ovnen skulle steke.

Videre så skal jo den klokka registrere at jeg sover. Den første natta gjorde den alt riktig. Da jeg så på søvnregnskapet kunne jeg nøyaktig si når jeg hoppet opp av senga på grunn av vaktradioen som ulte, at jeg faktisk sovnet som et murmeldyr de 40 minuttene jeg ventet på at ambulansen skulle komme tilbake og at jeg hadde sovet dypt og godt før den ringte. Jeg var storveis fornøyd og følte meg både fresh og uthvilt. For totalt antall timer var helt innafor.

Neste natt la jeg meg tidligere, sov som en stein, fikk ikke engang med meg at Dis kom, og våknet og kjente meg slett ikke trøtt. Det varte jo ikke lenge.

Er dere klar over hvor trøtt man blir når ei sånn smart klokke sier at du bare har sovet tre timer og bare en av dem var med god kvalitet? Det var så øyelokkene måtte har fysisk hjelp til å holde seg oppe. Jeg vurderte jo hardt å gå å legge meg igjen, men vi skulle jo til Bodø så jeg måtte jo slepe meg opp.

Det viste seg at den klokka måtte ha litt tid på å våkne den også, for tredve minutter senere viste den at jeg, som jeg jo trodde, hadde sovet som en stein i 8,5 time. Kjente meg mye mer våken med en gang.

Den måler pulsen også. Skal fortelle meg om jeg får hjerteflimmer og når pulsen er farlig høy. Som når jeg bærer Dis opp trappa. Eller ser noe skummelt på tv. Eller er litt stressa på jobb. Og man får i allefall høy puls av en vibrator på armen som sier :Slapp av, nå er pulsen din høy!

Men alt i alt, jeg er fornøyd, og når vi bare blir kjent med hverandre så tror jeg vi blir bortimot bestevenner. Bare så synd at jeg har fått en ordentlig akillessenebetennelse, så nå må jeg gå så sakte på den mølla at jeg uansett kan ha telefonen med meg.