Idretten er funnet!

Hei.

2020 er her. Året Yme har ventet på med lengsel og smerte. Året han fyller åtte år. Det året han kan dra sammen med Eir og pappa på skyting hver onsdag. Det året han endelig kan starte i en idrett der alt er opp til ham selv!

Yme er, som jo de som har fulgt oss bittelitt vet, et konkuransemenneske. Noe så til de grader. Han skal bli verdensmester. I ett eller annet. Og så er det strake veien til topps i mesternes mester. Men han har jo allerede i flere år lett etter idretten han skal bli verdensmester i.

Ett har han forstått, lagidrett er ikke veien å gå. Visst er det moro med fotball og andre lagsporter, men du er jo helt avhengig av at de andre på laget er like ivrige og målrettede som du selv er. Enn så lenge har ikke Yme klart å finne noen som helst som matcher ham når det kommer til hverken iver eller målrettethet og det har blitt en del tårer av frustrasjon.

Så da må man rett og slett gå for en individuell sport.

Langrenn kunne jo vært greia. Om man ikke var avhenging av snø. Værgudene i ytre salten spiller slett ikke på lag med en sjuåring med VM i sikte.

Løping kunne jo vært noe, men da måtte jo de håpløse foreldrene ha vist litt mer støtte. For å si det sånn, hverken mor eller far har en Gjert Ingebriktsen i seg.

Så da desember rant og Yme fikk være med på en skytetrening var det med alt oppdemmet håp en sjuåring kan ha han sa: mamma, æ håpa verkeli at æ e go! Æ trur dette e min siste sjanse tel å finn ein sport!!

Vel, han var takk og lov ganske god. Og enda bedre ble han da han fikk bruke brillelinsen til Eir foran øyet. (Så i morgen skal vi til optiker.) Heldigvis skyter han også links så geværet hennes kan gå i arv nedover etterhvert.

En sport, der du bare har deg selv å stole på, ingen andre som kan hjelpe eller ødelegge, bare deg, ditt eget hode og psyke. Skyting, man må bare elske den sporten!

Med selvtillitt som om han allerede har VM-gullet i lomma dro han i dag på sitt første stevne. I går så han på Eir. Hun skjøt godt, men hadde et noen niere, så Yme mente bestemt hun skulle være mulig å slå.

Han klarte ikke det da, men tangerte sin personlige rekord på 45 på fem skudd. Litt ladetrøbbel gjorde at han fikk litt dårlig tid på ti-skudd serien. Men plaffet ned fem skudd på tjue sekunder om jeg forsto historien rett. Og at da han ikke fikk noen skudd dårligere enn en åtter, ja da er i allefall mammaen stolt.

Om to uker er det stevne i Bodø. Eir må ikke bare lengre konkurrere med de på sin alder, men har nå en lillebror som ligger i skarp rute til å briljere om ikke lenge. Og Ida, mentor, trener og sjåfør når foreldrene ikke kan, har lovet at premien i Bodø er en times pokemonjakt i sentrum.

Premien i dag var han godt fornøyd med, en pokal til pokalhylla. Livet smiler, idretten er funnet og om bare NRK nå fortsetter å produsere mesternes mester i tjue år til så går dette veien..