Plass i senga.

Hei.

Unger er så forskjellige. Da Eir ble født lå hun fra første dag i stjerneformasjon i sin egen seng. Som nybakte foreldre hadde vi jo hørt at små babyer likte seg mellom foreldrene i deres seng. Men den gang ei. Jeg kan knapt huske at Eir en eneste natt har ligget mellom oss. Vi prøvde, men da sov hverken hun eller vi. Tilbake i egen seng, da sov hun søtt. Med armen og ben ut til siden.

De tre neste. Se det har vært noe ganske annet.

Dis er i lykkeland når mormor er her. Da kommer hun aller nådigst inn til oss på natten, bare for å vekke oss og fortelle at hun går ned til mormor og legger seg. Og når mormor ikke er her, ja da må hun jo sørgelig nok ta til takke med oss. Det er et hardt liv.

I allefall er det et hardt liv for gamle foreldre som etterhvert trenger plassen i senga for ikke å være som krøplinger når vi står opp. En dag må vi jo ta kampen om å få senga vår tilbake, men hun har lovet å sove på eget rom når hun begynner på skolen, så vi regner med at det ordner seg av seg selv denne gangen også.

I går kveld, eller nærmere bestemt i natt lå vi der.

Dis spurte: mamma? Koffør ligg hain pappa på mormor-rommet?

Jeg: Fordi det er så innmari trangt i denne senga her av en snodig grunn (en grunn som vet å breie seg)

Dis: åhh! Jammen da e du bra heldig mamma, som har mæ hær, så slæpp du å ligg aleina!

Noen sier at herrens veier er uransakelige. Men det er jammen ungers tankegang også. Og troen på seg selv som verdens midtpunkt. Måtte det vare!