Jul, uten skam.

Hei.

Nå nærmer det seg den store dagen. Det er to dager igjen, ifølge Dis, som holder tellingen her i huset.

Jul. Et bittelite ord på tre bokstaver. Det rommer allikevel så uendelig mye. Tanker, følelser, smaker, lukter. Og hos alle rommer det ulike ting. For noen blir det ikke jul uten tre nøtter til Askepott, for andre blir det ikke jul uten den faste turen i skogen bitte lille julaften. Hva vi legger i ordet jul er så ulikt.

Jeg har tenkt litt på dette i desember. For året 2019 har i media vært preget av mye skam. Flyskam, kjøttskam, klimaskam. Vi skal skamme oss generelt over hele linja.

Jeg har liten tro på skam. Skam er en følelse som er svært lite konstruktiv etter min mening og jeg tror at disse ordene har skadd sakene de har forsøkt å fremme mer enn de har hjulpet dem. Folk går i forsvar når de blir bedt om å skamme seg. Og folk som går i forsvar gjør lite konstruktive ting.

I desember har jeg følt at ordet juleskam ligger og lusker i buskene.

Vi skal ikke kjøpe gaver. De skal helst toves fra noe gammelt ullgarn som man fant innerst på et kott hos oldemor. Ikke det, jeg kunne gjerne tenke meg et tovet gryteunderlag av garn fra 1950, men det trenger ikke å bety at alle gavene må være slik. Å kjøpe “en geit” fra en veldedig organisasjon og “gi” den til tante Fredrikke kan være vel og bra, men om tante Fredrikke heller trenger nytt trekk til sofaputene så er det faktisk helt ok å handle det på KID og gi henne. Man trenger da vel ikke å skamme seg på tur ut?

Mat er jo ett hett tema. Jeg kunne godt tenkt meg å smake både nøttestek og andre vegetariske lekkerbisken. Ikke akkurat vegisterkaker, for jeg er ikke særlig glad i medisterkaker i utgangspunktet. Men akkurat på julaften vil jeg spise ribbe. Fordi det er julaften. Så kan jeg bytte ut en annen kjøttmiddag i desember i stedet. Og når alle sier at det er en voldsom overflod av mat i desember så tenker jeg, når jeg står og lager leverpostei at det er jo for resten av året også. Så når 16 bokser med leverpostei går i fryseren så har jeg jo ikke tenkt at de skal spises før nyttårsaften. Men det er fint å lage det i desember. For det er en av tingene som gjør at det blir jul. Sju slag til jul? Vi har vel borti 11. Andre har 2. Her er smultringene allerede halvert. Pepperkakeboksen ser vi bunnen i. Alle har sin favoritt. Andre synes ikke kaker er så godt. Eller viktig. Noen vil heller ha en bløtkake. Det er jo veldig dumt om folk baker 7 slag kaker til jul om ingen i huset spiser kaker. Men vi spiser dem, så da lager vi dem. Og vel så viktig som å spise dem er faktisk bakingen. Å lage sirupssnipper med Yme er liksom blitt vår julegreie. Mamma som kommer hit i to dager for å bake smultringer og fattigmann, med all glede og kos et mormorbesøk bringer med seg. Vi ville jo aldri ha kjøpt fattigmann på bakeriet, for det er jo å lage dem sammen som gjør at det blir jul. Men for andre er det helt ok, for de synes at baking er noe herk.

Julepynt. Interiørarkitekter har det ikke greit i desember. Folk forstår jo ikke sitt eget beste. Man bør jo skifte ut julepynt som annen interiør. I fjor var det sort og hvitt, i år aner jeg ikke. Mens folk tviholder på dorullnissen eldstemann laget i 1983 på juleverksted på skola. Det var før vi ble så redde for bakterier at vi ikke lengre tørr å la ungene lage dorullnisser. Noen lesser ned huset i pynt, andre kjører en mer minimalistisk stil med hvite duker og noen grankvister i eggeglass. Vi tilhører første pulje. Resten av året må du lete innmari lenge for å klare å finne en pyntegjenstand i våre hyller, vinduskarmer eller benker. Jeg får noia av dill. Men jula er annerledes. Det er julekuler og nisser og dorullpynt overalt. Fordi vi liker det sånn når det er jul. Og jeg nekter å skamme meg. Hverken over dorullnisser eller julepynten fra Rosendahl.

Noen pynter juletreet i slutten av november, andre tviholder på kvelden før kvelden. Det skrives side opp og side ned om hva som er riktig og hvem som blir lykkeligst. Personlig tror jeg at de som gjør akkurat det de vil og driter i hva andre synes om det er de som blir lykkeligst. Om du pynter 27 november eller 23 desember spiller faktisk ingen rolle.

Julevask. Noen vasker taket. Det blir ikke jul uten nyvasket tak. Andre drar over gulvet med en støvsuger. Vi er vel blant de siste. Har aldri vasket rundt, kommer nok aldri til å gjøre det. Det er ikke lukten av grønnsåpe som definerer jul for meg. Men for noen er det det. Og det synes jeg at det skal få lov å være, uten at de skal påføres skam for at de stresser andre og hever standarden til hva som forventes. La folk vaske. Eller ikke vaske. Uten å skamme seg. Og for noen så er faktisk det å stå med vaskebøtta sent lillejulaften kveld akkurat det som gjør at det blir jul. Og plassere den siste julepynten akkurat der den skal stå.

Vi pynter oss både julaften og 1 juledag. Andre laffer rundt i pysjamas. Helt ok, begge deler. Jeg ville syntes det var veldig rart å spise julemiddag i pysj, for andre setter det stemningen. Når pakker skal åpnes liker noen å gå bananas og rive av papiret i hurten og styrten, andre lar en og en rundt bordet åpne hver sin. Noen åpner gaver hele dagen og holder på leggetiden for barna for å ha en rolig kveld for voksne, andre har unger våkne til langt ut i 1.juledag. Kirke, eller ikke kirke. Så mange varianter.

Misforstå meg rett. Materialisme i vårt samfunn er på en ikke bærekraftig galopp. Og vi har alle godt av å bremse litt. Stress er ikke godt for noen. Men noe stress tåler man. Og det er forskjell på å barbere seg å skjære av seg hodet.

Jul er tradisjoner. Og vi trenger tradisjoner. Det får oss til å føle oss som en del av noe større. Men tradisjoner endres. Dog skjer det ikke over natta. Vi feirer ikke jul slik som våre foreldre eller besteforeldre gjorde. Vi feirer ikke engang jul som vi gjorde da vi var barn. Folk har kommet og gått, hus har forandret seg, livet har skjedd. Men vi har med oss noe. Som er fast, og som vi holder fast på. Som gjør at det blir jul. Om det er å se et gammelt opptak av Snømannen Kalle på tv, synge deilig er jorden før man spiser eller å pakke inn en marsipangris til noen som elsker marsipan, så er det hipp som happ. Julen er en følelse. Og den skal man jo ikke skamme seg over.

Og om vi resten av året flyr litt mindre, kjøper litt mindre, smaker på vegetarmaten litt oftere og sorterer søpla på en ordentlig måte så kan vi faktisk både spise ribbe, fly hjem til jul og kjøpe en litt ekstra dyr julegave. Fordi det er jul. Uten skam. Og vil man, fordi det er det man alltid har gjort til jul, feire den i ei lita hytte uten strøm, med hjemmelaget lys på bordet og furu utenfor som lyses opp av månen. Ja så gjør det med fred i hjertet. For det er jul. Akkurat som du vil ha den.