Har aldri vært SÅ nervøs.

Hei.

Denne uka har jeg vært fryktelig nervøs. For jeg skulle holde et innlegg. Jeg fikk en telefon i oktober. Fra en veldig hyggelig dame som presenterte seg og sa at hun jobbet i HOD. Altså helse og omsorgsdepartementet. Min første og umiddelbare tanke var: hva pokker har jeg sagt nå?

Invitasjon

Men damen ønsket å invitere meg til å si noe på et innspillsmøte som HOD skulle holde om fastlegeordningen. De har holdt fire slike møter. For å få innspill før de skal legge sin store plan om fastlegeordningen. Planen vi alle venter på, den som kommer til høsten.

Jeg tenkte jo at jeg kom til å være en av mange fastleger som skulle si noe på dette møtet, så jeg svarte ja.

Ene og alene

Ukene gikk og jeg begynte å undersøke litt rundt dette møtet. Og jeg fikk hetta. Helt sant. For det gikk opp for meg at jeg var den eneste fastlegen som skulle si noe. I følge programmet. De andre møtene har vært i Stavanger, Oslo og Gjøvik. Så jeg fikk en viss følelse av at fastlegeordningen nord for Dovre hvilte på mine skuldre. I 15 usle minutter. Og for ørtende gang forbannet jeg min store last. Svare ja til noe jeg egentlig ikke aner hva går ut på.

No pressure liksom

De siste ukene har diskusjonene gått høylydt. I grupper på Facebook, på messengergrupper, på mail. Det har ikke manglet på gode innspill og glitrende poenger og jeg har blitt mer og mer nervøs. For hva om jeg sto der og skuffet et samlet nordnorsk fastlegekorps. Og et norsk fastlegekorsp. Hva om jeg bommet på poengene? Hva om jeg ikke fikk med alt det viktige? Enkelte netter har jeg drømt om offentlig gapestokk og utvisning fra Allmennlegeforeningen.

I tillegg ble jeg syk, ungene ble syke. Alle mine gode poeng forsvant i snørr og bomullshode.

Det jeg kan

Søndag satte jeg meg ned. Stirret på en blank skjerm og sa til slutt til meg selv. Nå må du faktisk ta deg sammen! Dette kan du! Du kan ikke snakke for alle, men du må snakke om det du kan og vet.

Og jeg fikk hjelp. Min fantastiske flotte Isa tegnet illustrasjoner til meg. Og Dis, hun tegnet en fantastisk vaktbikkje som jeg håper at HOD husker på når de neste gang lager en idiotisk forskrift som truer med å ta fra meg sommerferien min. Tenker at Høie ikke har lyst til at den der skal troppe opp på kontoret hans. (egentlig er det en ape, men det vet jo ikke han)

Jeg skrev foredraget mitt. Og jeg sendte det til noen jeg stolte på. Bare for å ha en føler på at jeg ikke var helt på bærtur. Og så sendte jeg det til HOD. For at jeg ikke skulle begynne å flikke for mye.

Og så har jeg for første gang øvd. Stått foran speilet og tatt tiden og hatt jukselapp og manuskript. Og det hjelper. Det der med manuskript. Jeg bruker vanligvis ikke å ha det, men det var helt nødvendig kjente jeg.

Møtet

Jeg har aldri før våknet med hjertebank. Det gjorde jeg i dag. Men det var godt å se kjente fjes til frokost og se at de som satt i salen stort sett var folk som jeg karakteriserer som venner.

Og det gikk bra. Jeg er fortsatt medlem i Allmennlegeforeningen. Jeg tør fortsatt å møte kolleger på kurs. Jeg tror jeg fikk gjennom budskapet til HOD og jeg tror at jeg snakket om ting de fleste i salen kjente seg igjen i og forsto.

Hva jeg har lært?

Man må holde seg til det man kan og det man vet noe om. Og at når det kommer til ting man bryr seg om så må man tørre å stå, i mitt tilfelle på et podium, å si det høyt. Man kan ikke vente på at noen andre skal si det for en.

Videre noe så banalt at det å ha et manuskript er en lifesaver. De tre arkene som jeg hadde å klamre meg til var uunnværlig. Jeg hadde lest dem 20 ganger, og jeg kunne dem nok utenat, men når hodet går i panikkmodus så er det greit å bare lese.

Og til sist: Det går bra, det gjør jo alltid det.

Nå sitter jeg på flyplassen i Alta. Venter på flyet hjem. I morgen er det julemesse og dugnad. På søndag handballhelg. Life goes on… uansett hva HOD finner på i korridorene sine.