Snørr og store unger.

Hei.

Jeg er forkjølet. Og jeg lurer på om jeg mangler hvite blodceller. For da jeg var i mine velmaktsdager så taklet jeg jo en forkjølelse. Litt snørr, litt hoste, men no big deal.

Jeg er tydeligvis ikke i mine velmaktsdager. Enten så har fire barnefødsler fjernet alle spor av immunforsvar eller så er jeg blitt gammel.

Jeg vet jo at når man får barn så bringer dette med seg en usannsynlig stor mengde virus og andre ulumskheter. Slik at frekvensen på sykdom blir hyppigere enn før. Og det er helt greit. Jeg skulle gjerne vært litt snørrete og hostet litt et par ganger i måneden. Men det er jo ikke det som skjer.

Det som skjer er at de gangene et lite forkjølelsesvirus biter seg fast i meg så holder jeg på å dø. Altså, jeg sitter her, og jeg har vondt i håret. I håret. Det finnes ingen smertefibre i håret, jeg vet det, men jeg er ganske sikker på at om en frisør satte saksen i det i dag så ville jeg kjenne det.

Muligens er det hårsekkene som er ømme. Det er i allefall ikke mer som skal til for å fremkalle et ynk hos meg enn å dra hånda gjennom håret mitt. Og da snakker vi ikke koselige ynk, slike som en slik handling vanligvis ville kunne fremkalle.

Ungene blåste opp ballonger til halloween. Ballonger er jo morsomt. Men ballonglek på stuegulvet, mens jeg lå på sofaen og syntes synd i meg selv. Det er noe med snørr i hodets hulrom som gjør noe med lydoppfattelse og ekko. Det er som om en elefant hopper på verdens største slagverk mens trommehinnen skaper et mottrykk som kjennes som om hodet holder på å eksplodere. Og da snakker vi ikke hoppende barn, da snakker vi hender som slår ballonger og litt latter.

Balanseorganet mitt er jo fra før ute å kjøre. Unger som setter seg i sofaen, kroer seg for å sette seg til rette og se filmen jeg har bestukket dem med for å slippe ballonger føles som Titanic som møter isfjellet og jeg er usikker på om jeg en stund der var opp ned eller om det bare føltes slik.

Dis trodde jeg hadde kugalskap. Hun ville sitte i andre enden av sofaen. Og jeg skal innrømme at jeg lot henne tro det, i allefall til filmen var ferdig. Vi så Ku Toppen.

Etterpå så vi Svampe Bob. Syngende måker, hurra. Ellers en ganske morsom film.

Det ble en litt lang søndag. Søndag, snørr og alene hjemme med ungene. Men det kom en redningsmann til unnsetning. Øystein. Fra Øysteins blyant. I en av seriene tegner han alfabetet. Og Dis og Yme har tegnet A og B og C og D. Takk og lov tegner de litt saktere enn Øystein. Så de satt leeeeeeenge ved bordet. Og var venner. Og jeg satt helt musestille og ville ikke ødelegge idyllen.

“Kain du heint juice tel mæ Yme?” “Æ trur du e stor nok tel å klar dæ sjøl no” Jeg sukket, det var dett, juice over hele bordet, våte klær… Men jeg orket ikke reise meg fra stolen.

Dis gikk på kjøkkenet, hentet glass, hentet juicen fra kjøleskapet, åpnet skrukorken, tømte juice i glasset og juicepakken på bordet i tilfelle hun ville ha mer.

“Du har rætt Yme, æ va visst stor nok sjøl”

Det var nok nyset, snørret og trykket i bihulene som fikk frem en liten tåre hos mammaen. Tror det. Definitivt.