Hei.

Det har vært travle tider i det siste. Akkurat nå sitter jeg i Trondheim. I morgen skal jeg holde en foreleser for fremtidige samfunnsmedisineren. Litt nervøs, men forelesningen er klar, og det kommer til å gå bra, slik det alltid gjør.

Men med mamma flakkende rundt i Norges land og pappa som forsøker å holde fortet så har det blitt noen ettermiddager der Eir har passet de minste.

Selvstendighet

Mandag kom jeg hjem rundt halv sju. Det rådet fred og fordragelighet. Ungene hadde spist, det var rester igjen til meg.

Yme hadde gjort leksa si og Isa hadde hjulpet til. Eir og Dis satt ved bordet. Dis kjøpte en mattebok i sommer. “Tall og telling for barn fra 4-7 år.” Hun skal nemlig også gjøre matte! I dag var det pluss og minus. Eir forklarte, Dis tenkte så det knaket og tunga lå typisk halvveis ut av munnen mens hun funderte på om 3 minus 1 var en eller to.

Klokka gikk og jeg tok med vaktradioen opp da jeg la Dis. Jeg hadde glemt å sette den på stillemodus så vi skvatt litt begge to da Fauske-legen meldte sin tilstedeværelse for legevakta i byen. Det vil si, det heter vel indre Salten legevakt nå.

Dis ble lest for, sunget for og fikk sovne på mammas arm. Henning var kommet hjem i mellomtiden og han la Yme.

Det var stille på vaktradioen, natten forløp uten hendelser og på morgenen våknet jeg av vekkerklokken. Vanligvis bruker jeg å våkne før den ringer av et par føtter som tramper i ryggen min. Men det var kun meg og Henning i dobbeltsenga. Han sparker ikke så mye.

Jeg gikk inn på rommet til Dis. “Nå må du våkne Dis!” Jeg slo på lyset. Senga var tom. Andre ville kanskje få panikk på dette tidspunkt. Hvor var ungen? Kidnappet? Rømt? Jeg valgte å sjekke stua der telefonen lå. Paw Patrol er populært for tiden og Netflix kan friste en tidlig morgen.

Stua var stille, tom og mørk. Mulig panikken burde brutt inn, men jeg gikk opp på soverommet for å sjekke senga en gang til. Både vår og hennes. Ingen Dis.

Det er jo et stort hus. Mange trapper. Så jeg ringte ned for å vekke Eir. Hun tok telefonen usedvanlig fort. “Æ e våken! Ho Dis måtte på do!”

Vi møttes på midten. Mens jeg kledte på en meget fornøyd Dis spurte jeg hvorfor hun hadde gått helt ned til Eir midt på natta?

“Mamma!! Æ ska da ikke ligg aleine bærre førr at du har vakt å han pappa e på jobb!! Då e dæ jo ingen voksne heime!” Vel, hun kunne jo i teorien hatt rett, jeg hadde jo vakt, og Henning var på jobb da hun la seg.

Trygge unger

Jeg kunne fått dårlig samvittighet. Det stakk såvidt. Men jeg bestemte meg for å bli glad. Unger som finner ut av det. Unger som er trygge på seg selv og hverandre. Unger som klarer seg.

Det er det vi håper vi skal få til, ikke sant? At de får med seg trygghet nok til å takle motgang og usikkerhet en gang der fremme. Jeg tror Dis klarer seg. Hun er løsningsorientert. Hun redder seg selv først. Hun har ikke tenkt å la andres elendige planlegging gå ut over seg selv. Hun fikser det.

Så jeg byttet ut dårlig samvittighet med takknemlighet og gav henne en klem. Og rusket Eir i håret og sa at hun kunne jo bare ha kommet opp med henne. Eir mente at det hadde blitt mer mas, Dis la seg jo til å sove når hun kom.

Natten etter var ting ved det normale. Tassende skritt klokka halv fire. Iskalde føtter som varmer seg på ryggen min og en skarp albue i siden som forteller mamma at hun tar for stor plass i sin egen seng. Got to love it!

97 Delinger

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.