Samfunnsansvar.

Hei.

I dag deltok jeg på mitt første møte i menighetsrådet. En morgen før sommeren ble jeg stoppet på parkeringsplassen utenfor jobb. “Kunne du tenke deg og stå på lista til menighetsrådet til høsten” Jeg var trøtt, jeg var sulten, hun fant meg i et svakt øyeblikk. Jeg sa ja.

Menighetsråd

Så i dag satt jeg der da. I mitt første møte i menighetsrådet. En fin gjeng. Men jeg innrømmer det glatt. Jeg aner ikke hva et menighetsråd gjør. Ikke vet jeg hva et fellesråd gjør heller. Det vil si, jeg vet litt mer nå, etter mitt første møte.

Så jeg satt der ved enden av bordet, og hørte avtroppende leder takke for seg. “Jeg har kanskje ikke vært på flest gudstjenester, men jeg har sett på dette som et samfunnsansvar”

Og han har inderlig så rett. For vi må begynne å bry oss.

Hvor er folk?

Jeg har tenkt litt på dette i det siste. Jeg har jo unger. Jeg har vært på foreldremøter. Jeg har sågar vært på foreldremøter der jeg nesten var den eneste som kom. Flere ganger, i ulike klasser og i ulike foreninger. Hvilken respekt er det å vise en lærer, eller en trener, som har forberedt seg, som har kokt kaffe og som har stått på for at vi foreldre skal få god informasjon som vi trenger for å gjøre det bedre for ungene våre?

Jeg har vært på møter der halve og nesten hele møtetiden har gått med til å prøve å komme på gode ideer til å få folk til å engasjere seg litt mer. Eller som et minimum, møte på møter.

Jeg har stått hjemme på kjøkkenet og hørt ungene diskutere: “det er sikkert ingen foreldre som gidder å komme allikevel, det er jo ikke så mange som bryr seg.” Jeg ble så lei meg langt inn i hjertet.

Jeg forstår at folk har det travelt, og jeg vet at det finnes mange svært, svært gode grunner til å ikke komme på foreldremøter eller andre møter. Vi har vår del av møter vi ikke har vært på. Vakt, jobb, forglemmelser, overload og rett og slett latskap enkelte ganger. Kanskje er tiden over for tradisjonelle foreldremøter? Kanskje skal vi ha dem på skype, eller i teams eller andre apper som folk har på telefonene sine?

Men det gjelder ikke bare foreldremøter. Det gjelder på de fleste områder. Det er de samme folkene som går igjen i ungdomsklubb, idrettslag, politikk og frivillighet. Det er de samme som blir spurt, for de sier ja. De andre spør man ikke lengre, for man har fått nei så mange ganger. Det er de samme som kommer på dugnad. Og man gidder ikke kalle inn til dugnad, for det er liten vits å stå der alene. Nå svartmaler jeg helt, men det er ikke så langt fra sannheten.

Si ja.

Akkurat nå kjenner jeg på at jeg har sagt litt for mange ja. Men så synker ordene fra avtroppende leder i menighetsrådet inn. Vi har et samfunnsansvar. Og min lille favoritt er: om du ikke deltar, så trenger du faktisk ikke klage heller.

Så da sa jeg ja da. Til å sitte i menighetsrådet. Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Litt usikker fortsatt, men jeg tror det blir fint. Senere på kvelden sa jeg ja til FAU. I helgen sa jeg ja til redaktørplass i Utposten. Jeg har sagt ja til idrettslaget og jeg prøver å si ja når noen ber meg om å si noe et eller annet sted de mener jeg kan bidra med noe fornuftig. Så derfor har jeg sittet til klokken elleve i kveld og skrevet et foredrag.

Jeg sier oftere nei.

Du trenger ikke være flink, du trenger ikke kunne alt, du trenger faktisk ikke en gang vite hva du begir deg ut på. Men si ja av og til. For det er ditt samfunnsansvar. Vi har et samfunn som tar ansvar for så utrolig mye i livene våre. Fødselsomsorg, barselperm, sykepenger, dagpenger, uføretrygd, sykehjem, skoler, barnehager og mere til.

Det er faktisk bare rett og rimelig at vi tar ansvar for samfunnet av og til. Møter på foreldremøter, sitter i et styre eller fem, møter på en arena vi ikke helt føler oss hjemme bare fordi det er det riktige å gjøre.

Og om vi alle gjorde det, så kanskje ikke så mange trengte å sitte i fem styrer. Da holdt det antagelig med et på hver. Det hadde vært noe det!