Hatter.

Hei.

Jeg satt og så på kalenderen i lunchen i dag. Jeg fant ut at neste gang jeg kan sette meg ned i sofaen og puste er rundt 20. november. Før den tid har det sikkert fylt seg på slik at vi kommer godt ut i januar. Det er travle tider.

Forrige uke var fylt med mye spennende. Det er denne uken også. Og jeg satt på et hotellrom i Oslo og tenkte på hvor mange hatter jeg egentlig har på meg i løpet av to ukers tid.

Mamma

Jeg er jo mamma. Sene nattetimer tasser det små nakne føtter over gulvet og kryper inn under dyna. Uerstattelig er et sterkt ord, og både pappa, mormor og bestemor er sterke kandidater, men akkurat klokka 03:47 så er mamma aller best.

Og når ingen andre i verden forstår hvorfor man ble så lei seg. Eller når det bare er mamma som vet hvor skoen trykker. Ja da er man uerstattelig da. Og jeg liker mammahatten. Det er min beste hatt. Den jeg kler best og den jeg lengter etter når den henger i skapet.

Fastlegen

For andre er jeg legen. Den som skal ha kontroll på blodprøvene fra sist, som kan skrive resepten som trengs, som kan finne ut av hvorfor man plutselig har fått så vondt i skuldra. Som kan fikse både en øyekatarr, et hjerteflimmer og få blodsukker og blodtrykk på rett kjøl.

Den er ikke så ille den hatten heller. Jeg er glad i pasientene mine, jeg trives på jobb. Det er jo dette jeg vil drive med.

Kommuneoverlegen

Kommuneoverlegerollen er ganske vanskelig å definere. Noen ganger representerer jeg kommunen. Er ute på vift og identifiseres med Gildeskål. Som på beredskapskurs i forrige uke.

Andre ganger skal jeg forklare kommunen hva de bør gjøre. Som når jeg snakker om folkehelse i kommunestyret.

Å være kommuneoverlege er så mye. Og det er jammen ikke enkelt å finne den kommuneoverlegehatten alltid. For den har rotet seg inn i en hel masse andre hatter. Eller så er det en hel masse hatter som passer på kommuneoverlegen. Ikke enkelt, ikke enkelt i det hele tatt.

Samfunnsdebattant.

Er det en egen hatt? Eller skifter jeg hatt etter hva jeg snakker om? Jeg er jammen ikke sikker. Det hatteskapet begynner å renne over. Sannsynligvis ville det være enklere å holde munn. Men det er jo innmari kjedelig det også. I helgen var jeg på redaktørmøte i Utposten. Et blad for allmennleger og samfunnsmedisinere. Jeg er ikke blitt så godt kjent med den hatten enda. Mulig jeg også har en egen bloggerhatt

Innbygger

Å bo på et lite sted betyr nødvendigvis at man må bry seg og delta på det som skjer. Hvem er jeg da? Mamma, Laila, legen? Litt forskjellig.

Laila

Jeg må si jeg er litt usikker på om det finnes en egen Laila-hatt. Jeg tror det. En sjelden gang har jeg den på meg. Jeg blander den litt med “kona til Henning”-hatten. Men når er vi egentlig bare oss selv? Jeg vet jammen ikke.

Å skille hattene

Jeg tror jeg skiller hattene mine ganske godt. Derimot så er det ikke så enkelt for dem jeg møter å se hvilken av mine usynlige hatter jeg har på meg. Jeg håper, og tror, at jeg klarer å vise det. Men møter du meg og er usikker, så spør da. Det er ikke verre enn det.

Har du mange hatter?