Tur, med litt tid til alle.

Hei.

Vi har jo vært i vogna hele høstferien. Personlig kunne jeg jo tenkt meg å gå tur hver eneste dag, men jeg har tenkt taktisk og smart og latt turgåing være på et minimum. Så vi har sullet rundt på verandaen, grillet pølser, vært på bytur på Fauske og kjøpt både leker og bøker og sullet mer rundt på verandaen. Ungene har fått nye venner på plassen her og de har både spilt spill, fanget pokemons og lekt mørkgjemsel. Campingvogn på høsten var ikke så ille allikevel.

En liten tur.

Men i går pakket vi vannflasker og sjokolade i sekken og gikk oss en liten tur. Den var ikke lang. Det var den minste turen vi fant deromkring. Opp til en trimboks, trapper og planker å gå på nesten hele veien. Men vi kom oss ut, vi fikk rørt oss litt.

Fire unger, fire personligheter.

Det forundrer meg noen ganger hvordan fire unger, med samme mor og far kan bli så ulike.

Eir var trøtt. Hun var sosial kvelden før sammen med sin far rundt bålpanna på naboterassen. I sitt ess. Hun elsker sånt. Være med, prate, lytte, en av de voksne. Mens småsøsken er lagt. Kvelden er enda ung når jeg begynner å glippe med øynene. En stor dose faderlige gener slår igjennom.

Isa, hun elsker rommet sitt. Ikke for det, bursdager er høyt oppe på lista over bra ting, men smalltalk med folk man ikke kjenner er ikke hennes stil. Morens gener slår igjennom. Men Isa har et blikk for detaljer. Og i forrige uke var hun og Eir på fotokurs for å lære å ta bedre bilder med mobilen. Så langs stien ble både furu og islagte dammer fotografert. Jeg og hun lå i lyngen og fant den beste vinkelen å fotografere en trestamme. Ti minutter med alenetid, jeg og henne.

Det var community day. Pokemoner måtte fanges. Også på tur. Jeg og Yme gikk bakerst på tur opp. Og han klarte å fange mange nok til å få utviklet en utviklet form. Selv var jeg to minutter for sent ute med å fange min siste. Ti minutter alenetid også med ham. Jubelen over å klare å utvikle den pokemonen hørtes langt innover fjellet. Og med ro i sjela hadde han tid til å la Isa ta et bilde av oss.

Den glemte minstemann

Dis var i et medgjørlig humør. Å få gå fremst, uforstyrret av storebror som trasket bakerst og fanget pokemons gjorde dagen for henne. Sjokolade ved trimboksen og egen vannflaske. Av og til skal det ikke mer til for en fireåring. Og få steke pølsa si selv når hun kom hjem.

Da Eir var tre kunne hun alfabetet. Isa leste selv da hun var tre. Yme har kunnet bokstaver og lest siden han var fire. Vi har glemt Dis. Men nå begynner hun å kreve seg. Plutselig her i forrige uke fant vi ut at hun kan skrive navnet sitt helt selv. I sommer kjøpte hun seg en mattebok som hun har holdt på med sammen med Isa. I går kveld satte jeg og hun oss ved bordet da de store skulle se skal vi danse. En “skolebok” med regning. Hun var stolt som en hane, og mammaen fikk litt dårlig samvittighet. For hun skrev jo alle tallene fra 1 til 10. Og pekte på en masse bokstaver som det viste seg at hun kunne. Så nå skal jeg på jakt i bokhylla hjemme, finne frem bokstavbøker slik at hun også kan få øve seg sånn som de andre tre fikk.

Trangt.

Det kan bli litt trangt i en familie på seks. Det er ikke det store rommet for egentid med en og en unge. Men ti minutter her og ti minutter der er faktisk verdt noe det også.

Nå er det tilbake til hverdag, jobb, skole og barnehage. Jeg har to ganske hektiske uker foran meg. Men om to uker setter vi snutene mot vogna igjen. Det gledes!