Hei.
Det er lenge siden sommeren var her med lange late feriedager og skuldre som var så avslappet at de nesten slepte i bakken. Vogna har stått utenfor huset og jeg har kastet lengtende blikk på den hver gang jeg har gått forbi. I det siste har jeg ikke kunnet gjøre det en gang, for Henning har jo kjørt den til Valnesfjord og satt den på plass ved spikerteltet. Så i det siste så har vi hatt et avstandsforhold, vogna og jeg.
Lykkelig gjensynsglede med vogna.
” Æ ælska vogna mi! Endeli ser æ dein igjæn” Ordene fra baksetet levnet liten tvil om at jeg og Dis har ganske likt forhold til vogna. Jeg kunne ikke være mer enig. Endelig. Dette skulle jo være høsten der vi skulle bruke vogna masse. Noen helgeturer rundt hjemme før vi satte den i ro for vinteren. Kanskje en tur til Sverige. Vi rakk hverken eller.
Men nå er det høstferie. Og fem lykkelige dager skal brukes i vogna.
Utpakking.
Vi husket jo ikke helt hva vi hadde. Jeg trodde vi hadde tømt den helt etter sommerferien så vi tok med det meste. Faktisk tok vi med så mye at vi ikke kunne handle mer enn det Isa fikk plass til i fanget på tur opp.
Det viste seg at vi ikke hadde tømt godterihylla, så de potetgullposene kunne vi latt stå hjemme. Vi hadde heller ikke tømt tørrmathylla så nå har vi vel både pasta, ris, nudler og sprøstekt løk til hele vinteren og litt til. Ketsjup skal vi heller ikke gå fri for og den bagen med sengeklær som jeg var helt overbevist om at vi måtte ha med, kunne vi vel strengt tatt klart oss uten.
Mens jeg og Henning pakket ut fant Yme ut at vi heller ikke hadde tømt spillhylla.
Æ har leita! Å æ har leita!Å no fant æ!!
Lutter gjensynsglede mellom gutt og spill som trodde de var forlatt og glemt og litt hodepine for mor som nå måtte finne ut hvor vi skulle plassere de spillene vi hadde tatt med fordi vi ikke trodde at vi hadde noen.
Plasserte tilslutt ungene i spikerteltet med en nyinnkjøpt DVD, Alladin, mens sengetøy ble ristet og byttet på.
Vann, vann og mere vann.
Henning hentet vann, vannpumpa ble satt på. Jeg spilte spill med Dis, delte lykkelige bilder på Insta.
Det er jo vann overalt..
Noen. Vi fordeler ikke skyld. Noen hadde glemt å åpne kranene sist. Og nå lakk det vann. Den vinteren, i allefall frosten, kom litt fortere enn vi trodde. Men jeg må si. Sånn rørleggersprekk. Det kan være ganske snaisent å se på når den tilhører noen man liker. Og selv i litt kaos, et par våte håndduker og skuffer som må tømmes så er det tid til et lite kyss. I morgen blir det vel en tur for å kjøpe et par nye kraner, vi klarer oss fint uten vann til da. Jeg har Pepsi Max. Vi har melk og vi har juice. Og vann på kanne. Og jeg elsker Henning. Som tar alt på strak arm, ingen krise, aldri hysteri.
Jeg er litt usikker på hva jeg blir å gjøre om jeg en gang opplever at Henning er bekymret. Sånn ordentlig. Da tror jeg kanskje at jeg flipper ut. For da må det virkelig være fare på ferde. Vet ikke helt hva det skulle være som fikk det til å skje. Men i allefall noe mye, mye verre enn to ødelagte kraner.
Sovende barn og bålpanne.
Tre unger fant veien til sengene sine. Det var gjensynsglede også der. Den enorme enhjørningen som vi kjøpte i Tyskland, og dinosauren fra lekeland lå der og ventet. Midt blant 13 kosedyr sovnet en fornøyd Dis i “vogna si”.
Eir fikk me-time, sovende småsøsken bak i vogna og jeg og Henning gikk til naboene og så på stjernene mens bålpanna varmet. Nordlyset kunne såvidt skimtes over fjellene og livet er som vanlig vanvittig godt på camping.
