Jehovas vitner ringte på døra.

Hei.

Det ringer på døra

På lørdag ringte det på døra her. Det var Yme som gikk for å åpne. Han kom opp igjen og sa at det var noen som ville snakke med pappa. Nå var ikke Henning der så jeg gikk ned.

Utenfor sto det ei dame og en mann. Jeg hadde aldri sett noen var dem før. De holdt en bibel i handa og lurte på om jeg hadde noen minutter.

Da jeg var lita brukte bestemoren min å ha predikanter fra Sjømannsmisjonen boende hos seg. Jeg har vært på mange av de møtene. jeg likte best loddsalget og kakene. Og til dels musikken.

Men bestemoren min hadde lite til overs for Jehovas vitner. Jeg tror det var en episode der et kosteskaft ble brukt, uten at jeg skal garantere for det. Det er mulig jeg blander sammen med noe annet, for jeg var jo ganske liten.

Men det var liten tvil i min sjel på lørdag at det var Jehovas vitner som sto utenfor døra.

Ti minutter

“Har du ti minutter å avse?” Ti minutter. Det er ikke lange tiden i et helt liv. Det var lørdag, alt vi hadde planlagt var å tusle inn til Inndyr og se på åpen brannstasjon. Selvfølgelig hadde jeg ti minutter. Noe annet ville jo være å lyve den blide unge mannen med lyse krøller rett opp i ansiktet.

“Det er jo nydelig natur her da.” Damen smilte og sto egentlig for det meste med ryggen til og lot seg fascinere av utsikten der Fugløya badet i sol. “Jeg har aldri vært her oppe før. For en søring som meg så er jo dette helt utrolig vakkert. Og så heldige dere er som har dette rett utenfor stua!”

Jeg spurte om de virkelig hadde reist helt opp hit til Gildeskål for å rusle rundt å banke på dører. “Ja, det er veldig lenge siden noen gikk her” sa den unge mannen smilende. “Så da dro vi da”.

Fascinerende. Tenk. Reise helt fra Oslo. For altså. Lengden på reisen virker jo å doble seg når den går fra Oslo og hit i motsetning til når vi drar sørover. For å gå rundt å ringe på dører og be om ti minutter. Som de antagelig i 95% av tilfellene ikke får. Fordi de tror på det.

Hva var det dere ville vise meg da? Mannen ble oppriktig overrasket og dama så en smule perpleks ut. Det var vel på dette stadiet av samtalen de vanligvis blir bedt om å snu.

“Jo, altså, med alt trist som skjer i verden. Tror du Gud kan rydde opp i det?”

Vanskelig spørsmål, men det kan jo godt hende det.

“Tror du? At han får det til?” den ungen mannen bet akkurat i seg et “seriøst?” så det ut som.

Ja, altså hvem vet hva han kan få til. Om han finnes da, for det er jo et annet spørsmål. Eir, som sto rett bak meg nikket med ansiktet i seriøse folder.

“Ja, tror du ikke det da?”

Aner ikke, men om han nå finnes så tror jeg at han kan ordne opp i det meste. Mulig han trenger litt hjelp her nede fra, men han får det nok til.

Jeg vet ikke helt. De virket som om de ikke helt visste hvordan de skulle svare for de ble stående å gruble litt.

“Det kan høres ut som om dere går i kirka av og til?”

Oja! Vi skal dit i morgen. Vi har en fireåring som absolutt ikke vil ha noen fireårsbok, men vi skal dra uansett. Og så er det lovnad om kaker til kirkekaffen så det blir helt sikkert ganske koselig. Vi er faktisk rett som det er i kirka vi. Men litt usikker på den gudegreia da. Mulig vi er de mest ukristne kirkegjengere i mils omkrets.

“Hm.. kan jeg vise deg en video?”

Absolutt!

Det ble en samtale der iPhone ble vurdert opp mot Samsung og at 4G dekning i distriktet her var imponerende. Filmen krasjet fire ganger før jeg fikk sett hele. Det var telefonen, ikke 4G og jeg anbefalte varmt iPhone. Det var mye elendighet i den filmen, men hovedbudskapet var vel at man kunne gå på kurs for å lære seg å lese bibelen for å forstå mer av verden. Eller noe slikt tror jeg.

“Har dere noen planer i dag da?”

Ja, vi står på farten til å dra for å se på åpen brannstasjon. Og åpen kulturskole.

“Men da skal ikke vi forstyrre lengre, for da vil dere nok komme dere avgårde. Det var veldig hyggelig å snakke med deg! Håper du og familien din får en fin dag!”

Så gikk de. De holdt på å glemme det, men jeg fikk en sånn flyer også.

Karma

Jeg tror bittelitt på karma. At om du er snill mot noen så vil verden belønne deg. Og jeg tror på respekt for folk. Selv for folk som har helt andre meninger og verdier enn du selv har.

Jeg kunne aldri vært med i Jehovas vitner. Jeg kunne aldri trasket rundt og banket på dører og forsøkt å omvende andre. Jeg tror ikke jeg kunne vært predikant i Sjømannsmisjonen heller. Eller Frelsesarmeen. Jeg tror ikke jeg egner meg i en sekt, selv om jeg er ganske flink til å følge saueflokken. Jehovas vitner har mange ting jeg er veldig sterkt imot. Å nekte sine barn blodoverføring er en av dem.

Men hverken den unge mannen med lyse krøller eller dama som lot seg fascinere av Fugløya har noen sinne gjort meg noe. De gjorde intet mer enn å ringe på døra her og spørre om jeg hadde ti minutter. Noe jeg hadde. Så da hørte jeg på hva de sa, svarte og hadde faktisk en ganske hyggelig samtale.

I kveld på Facebook har jeg sett flere innlegg av den advarende sorten. “jehovas vitner er ute og går” Mulig jeg mistolker, men jeg oppfatter det i allefall slik at her skal dører lukkes og om man treffer dem så skal man ikke høre på dem og ikke snakke med dem.

Jeg synes det er litt trist jeg. For hva skader det? Å vise litt respekt for den tiden de bruker på å reise rundt. Gi et vennlig smil og gi noen ærlige svar på det de spør om? Lære ungene våre at man også skal respektere de som ikke har samme tro eller verdisyn som en selv. Ti minutter. Vi bruker ti minutter på så mye unødig. Som å scrolle på Facebook, lese reklamen til Nille.

Hva er det værste som kan skje? At du blir omvendt? Vel, om de ti minuttene var alt som skulle til, da tror jeg det ville skjedd uansett. Og da er det jo ditt valg da. Jeg fikk en ganske hyggelig samtale, og noen blikk som viste meg at vennlighet ikke var noe de forventet i det hele tatt. Og det gjør meg litt trist. Og det får meg til å tenke at de to der, de var ganske modige. Som ringte på, og forventet å bli avvist. Men ringte på allikevel. Fordi de tror på det de gjør. Og det er en god egenskap. Faktisk. Selv om jeg ikke tror på det de forkynner. Ikke i det hele tatt.