Fra dåp til sta fireåring.

Hei.

Jeg har tidligere skrevet om hvilken prøvelse det er å dra med seg en fireåring i kirken for å være med på utdeling av fireårsbok. Det har heller ikke alltid vært en dans på roser å få den seksårsboka. De to foregående gangene har vi begge ganger blitt reddet av den samme dama som har med seg Mariekjeks i kirkebenken.

Og i morgen skal vi avgårde igjen. “mamma, ho Dis ha jo sagt heile uka at ho ikke vil ha dein boka. Koffør i all verden ska du dra ho, og oss, dit da?” Isa mente hun hadde et meget godt spørsmål i morges. Yme kom meg heldigvis til unnsetning. “Dæ e jo ny bok hvor gang, å dein boka æ fikk sist ha vi faktisk læst fleire ganga, dein e ganske bra!”

Men saken er at det er litt spesielt for oss i morgen. For da Dis var nyfødt fikk vi ny prest her i Gildeskål. Jon. Han var sånn ganske ny som prest og han hadde ikke døpt et eneste barn. Og den aller førte ungen som fikk både vann og hånd på hode av Jon, det var Dis.

Senere har Jon vært der i små og store happeninger. Han har planlagt gudstjenester med Isa og Eir, han har interessert lyttet til Yme som forklarer om Pokemons, og han har sagt “gå i fred, tjen herren med glede” tidsnok til at gudstjenester har blitt overkommelige i lengde og gleden over kirkekaffe (eller kake) har fått sprudle uhemmet.

For å si det sånn så har vi ikke bare hatt fastlege, men vi har jo liksom fått oss fastprest.

Nå er det sørgelige tider. Fastpresten skal bli fastprest for nordmenn i Spania. Sjømannsprest heter det vel. Fint for dem, trist for oss. Ikke bare reiser han, men han tar jo også med seg sin bedre halvdel. Som vi også blir å savne. Det er sannelig sørgelige tider.

Så i morgen avsluttes på en måte et kapittel for oss. Dis skal få fireårsbok, og det er Jon som skal gi henne den. Jeg synes det er veldig fint. Jeg regner sterkt med at hun både blir å krabbe under stolene foran oss, klage høylydt over at det er kjeeeeeeedelig, le sprudlende når vi forsøker å holde henne fast når hun skal løpe i midtgangen og synge halleluja, bæsjebleie på slutten der.

Men uansett, det blir fint. Og hun kommer til å være kjempestolt når hun rusler frem og tar imot den boka. Og jeg får som vanlig en bitteliten tåre og lurer på hvordan hun ble så stor.

Det er nok utdeling av fireårsbok andre steder i landet også. Jeg håper at dere som har fireåringer tar turen. Om dere ikke tror et ord av det som står i den bibelen så er allikevel kirka et fint sted å bruke et par timer på en søndag. Jeg gleder meg, og jeg håper vi sees.