Hei.
Ut på tur, dritsur…
Det var meldt dårlig vær på søndag. Jeg våknet til strålende sol. Henning skulle hogge ved, Dis var limt til mormor. Eir sov av seg noe feber og Isa var ikke i form. Yme var mitt eneste håp. “Hei Yme, nå går jeg og du på en aldri så liten sopptur!”
Aldri har vel verden falt mer i grus for en sjuåring. Noe så urettferdig. Kunne heller kastet ham i fengsel. Hvorfor måtte han på tur, når alle de andre slapp? Det var tårer, det var hulk, det var kryping bak sofaen, det var kjefting og det var roping.
Etter en time gav jeg meg. Pakket ut av sekken igjen og sa at alt jeg hadde tenkt var å gå en liten koselig tur, bare jeg og han og ha litt tid sammen alene.
Åkei da mamma, så går vi da…. Det var fortsatt ikke akkurat smil å spore.
En alldeles nydelig tur…
Vi hadde vel gått sånn en 300 meter opp i lia da Yme stoppet for å se på utsikten. “Mamma, dette hær e ein aldeles nydelig tur!” Mhmm, det er jo det, hvorfor må vi da gjennom en time med hyl og protester? “Du kan jo prøv å minn mæ på det næste gang. At æ lika å gå tur, mein æ. Mæn dæ e ikke sekkert at æ huska det.” Nei det skal gudene vite. For det var jo ikke det at jeg ikke hadde prøvd å minne ham på det.
Rødskrubb og champinjong
Lengre opp i lia fant vi sopp. Yme plukket og ble en mester på å se forskjell på rødskrubb, brunskrubb og steinsopp. Og så fant vi masse champinjong. Og noen kantareller. Endelig fant vi en kantarell.
Vi snakket om forskjellen på champinjong og hvit fluesopp. Og om hva som kan skje om man plukker og spiser sopp man ikke vet hva er. Vi snakket også om hvor mange firbladbær som skal til før en unge blir forgiftet og om planter som er brukt i medisiner. Og vi snakket om fotball og om svømmetimer og om venner og om pokemoner. Riktig mye rakk vi over på turen vår. Og på toppen spiste vi sjokolade. Og kjeks.
Mat for mons..
I dag stekte vi champinjongen. Vi hadde karbonadesmørbrød med ertestuing, sopp og løk. Det var nydelig. Og Yme spiste sopp. Som han selv hadde plukket. Og han var riktig fornøyd. For den soppen var veldig god. Så da fant han ut at han likte det selv om han egentlig trodde at han ikke spiste sopp.
Noen ganger er det verdt å ta kampen. Jeg var på nippet til å gi opp, men glad jeg ikke gjorde det. Det ble en kjempekoselig tur. Bare jeg og ham, alene, i skogen. Med tid til å snakke om alt som ellers ikke får plass mellom Dis sine ablegøyer og klær som skal brettes. Minner i banken. Det er det som betyr noe når alt kommer til alt.