Hei.

Da jeg fortalte i forrige innlegg om at jeg og Henning skulle til byen på en liten mini-miniferie på 14 timer så var det noe jeg ikke nevnte. At jeg skulle til byen for å motta en pris.

Nordland legeforening deler hvert år ut en pris på sin årsmøtemiddag. Prisen jeg fikk var prisen som årets Nordlandsdoktor. Nå er jeg noe usikker på statuttene for denne prisen, men den går i allefall hvert år til en lege i Nordland som har gjort noe bra.

Jeg har visst om dette et par uker. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg har følt litt på at jeg ikke helt fortjente denne prisen. For jeg gjettet på at begrunnelsen var det blogginnlegget der jeg ba Høie ta vakta mi. Og i lista over tidligere nordlandsdoktorer er det flinke folk. Som har gjort veldig mye mer enn å skrive et blogginnlegg i affekt.

Men så kom kvelden da. Med prisutdeling. Og jeg ble så rørt, og jeg ble så glad. For selv om det blogginnlegget ble nevnt så var det ikke det som var hovedgrunnen. De som hadde nominert meg hadde gjort det fordi de syntes jeg var en god veileder. Og det er en helt annen sak.

I de elleve, snart 12 årene jeg har vært i gildeskål har jeg hatt over 20 turnusleger innom. Og en god del vikarer som ikke har vært så veldig erfarne. Og noen studenter.

Og de har gjort livet her enklere, morsommere og mer spennende.

Det er ikke til å legge skjul på at i en liten kommune, der det har vært to faste stillinger og en turnuslege så er vi helt avhengig av turnuslegen for at det i det hele tatt skal gå rundt. Det gir turnuslegen mye ansvar, men jeg håper, og etter denne prisen tror jeg også, at de aldri har følt seg alene.

For turnuslegene er så flinke. De kan så mye. Og de mestrer de utroligste ting. Bare de føler at de har noen som har ryggen deres. Det er vel sånn med de fleste av oss. Om vi føler at noen støtter oss så er det utrolig hva vi får til på egenhand.

Da jeg var 5 års-student fikk jeg et turnusvikariat i Sandnessjøen. Der var det slik. Fra første dag, egentlig når jeg bare var student også, følte vi oss som en viktig brikke i maskineriet. Og at om man ikke var der så ville maskineriet knirke. Det var masse jobb, det var masse vakt, men man følte seg verdsatt og sett, og det var alltid noen å ringe. Og jeg tenkte, at når jeg en gang satt lengre opp i systemet, så var det noe jeg skulle ta med meg. At alle faktisk er like mye verdt, uansett hva skiltet på døra sier.

Så jeg har med meg telefonen. Og personlig kjenner jeg ikke på at det er slitsomt. Turnusleger er som sagt utrolig flinke fagfolk. Når de ringer så er det ikke for tull. Og da kjennes det helt greit å svare. Også når jeg spiser middag, har sovna eller sitter på ferga over vestfjorden på tur på langhelg. Man kan si at jeg ødelegger for fagforeningsarbeid og alt slik med å mene at å gå rundt med telefonen til enhver tid ikke er slitsomt. Men her fungerer det. For meg fungerer det. Så er det andre som vil slå av telefonen når de forlater kontoret, ikke vil være tilgjengelig til enhver tid og som også mener at det burde være langt bedre betalt (akkurat det kan vel jeg også kjenne på) men det får stå for dem. Jeg er meg og jeg har den telefonen på uansett jeg.

På jobb er vi likeverdige. Jeg kan med handa på hjerte si at jeg lærer like mye av turnuslegene som de lærer av meg. Det være seg når det kommer til pasienter der jeg har kjørt meg fast og de kommer inn med nye øyne og ser nye muligheter, det være seg nye behandlingsmetoder de har med seg fra sykehuset og i tunge sykemeldingssaker der de kommer inn med litt mer giv enn meg som av og til er litt desillusjonert over systemene. “Hvorfor gjør du sånn Laila?” Det er vel det beste spørsmålet man kan få. Av og til har jeg et veldig godt svar, noen ganger slett ikke.

Studiet er preget av behandlingsretningslinjer og faglige anbefalinger. Eksamensoppgaver har fasitsvar. I livet er det lite fasitsvar, mennesker passer dårlig inn i retningslinjene. Det å vise at livet ikke passer inn i boksene, at det faktisk er helt greit å fravike både felleskatalogens anbefalinger og nasjonale retningslinjer kan skape frustrasjon fordi det er trygt å godt å følge både regler og bokser. Men livet funker ikke sånn. Og livet er en stor del av allmennmedisin. “Det har jeg aldri gjort før, så det går sikkert bra” Pippis livsmotto kommer opp på agendaen nesten daglig.

Så jeg ble veldig glad for den prisen. Og veldig stolt. Og rørt. At begrunnelsen var veiledning og at måten jeg har gjort ting på her faktisk fungerer slik jeg tror og håpet. Det er kanskje ikke den mest strukturerte måten å veilede på, ei heller den mest akademiske. Jeg har heller ingen formell veilederutdannelue, som jeg absolutt burde hatt. Men så viser det seg at det jeg har gjort faktisk var verdt en pris.

Så jeg tar det til meg. Og henger bildet og diplomen på veggen for å minne meg selv på, hver dag, at jeg ikke skal snakke meg selv ned. At det jeg, og de andre rundt meg, gjør for turnuslegene her i Gildeskål faktisk er bra. Og at vi kanskje til og med bidrar til at norsk allmennmedisin klarer å stjele et par leger ut til distriktene.

I går hadde vi avskjedsfest for turnuslegen. Vi hadde kake. Med inskripsjonen “må du lære å sløye fisken selv”. Turnuslegene er her et halvt år. Det er lenge om de bare skal sitte i leiligheten her alene. Men vi prøver å få dem ut av den leiligheten litt. Lokalsamfunnet her er vant til å trå til i så måte, og å sløye fisk for turnuslegen på tur, er en oppgave lokalsamfunnet gjerne tar på seg. Men så drar de. Og da må de faktisk stå på egne ben. Og sløye fisken selv.

Neste uke starter en ny turnuslege. Vi gleder oss. Alle sammen!

Helt til slutt så må jeg bare si hjertelig tusen takk for alle som har gratulert meg. Jeg har forsøkt å trykke liker på alle kommentarer på Facebook og Instagram, men jeg vet ikke om jeg har klart det. Men takk!

Og så vet jeg at det heter LIS1 og ikke turnuslege nå, men altså, det tar noen år å snu det der i mitt hode.

163 Delinger

1 Kommentar on Å vinne en pris.

  1. Applaus for deg Laila for den du skriver og den du er som menneske mor og lege!og Gratulerer en da en gang!
    Hilsen Tove 🙂

Stengt for kommentarer.