Heldig…

Hei.

I det siste så har Henning jobbet ganske mye. Og når han ikke har jobbet så har jeg jobbet.

Det er litt sånn rart at man kan leve og bo i samme hus og savne hverandre. For det er ikke det samme med snorkingen til Dis i midten av dobbeltsenga, når den ikke går i takt med pusten til Henning.

Morgener blir et slit og kvelder et kaos, når det man vanligvis deler på to, skal gjøres av en.

Det er i sånne uker jeg beundrer aleneforeldre. Som alltid er en. Og som alltid tar kveldstell og vekkerunde og høytlesning og tannpuss og matbokser og fotballtrening og lekser. Hvordan gjør de det?

I kveld er vi hjemme begge to. Det vil si, i allefall enn så lenge,for ved siden av meg står en Sepura Nødnettradio. Men ungene er lagt, vi la en hver.

Og når Henning svingte Dis opp på ryggen og gikk opp trappa med henne leende, hengende over skulderen så trakk jeg pusten og tenkte på hvor heldig jeg er som har alt dette.

Og da vi var ferdig med kapittel tretten i “Danny og den store fasanjakten” og Yme sa: nå er det bare ni kapitler til vi vet hvordan alt går, tenkte jeg også på hvor heldig jeg er som får vite det sammen med ham.

Nå sitter jeg på verandaen og venter på at Eir skal komme hjem fra fotballkamp. Henning skal kjøre på butikken og kjøpe kjeks som Dis skal få i morgen. Og jeg tenker igjen, jeg er så innmari heldig.

I morgen ettermiddag skal jeg og Henning til Bodø. En bitte bitteliten miniferie på 14 timer som inneholder både god mat og hotell. Jeg er så heldig.

Så ja, det var egentlig bare det jeg ville si..