Middagspraten.

Hei.

Det er det samme hver dag. “Hva skal vi ha til middag?” Spørsmålet jeg aldri vet svaret på. Og det er sjeldent hjelp å å. For av og til spør jeg først. Men blir like klok, som når jeg leter etter svar i mitt eget tomme hode.

Men middag er viktig. En ting er at man bør få i seg mat, men vel så viktig er praten rundt middagsbordet.

Jeg blir litt trist når jeg leser setninger som “vi lager noe ungene har lyst på til dem, og så spiser vi voksne senere på kvelden.” Nå er det godt mulig at de som sier dette sitter sammen rundt bordet og har gode samtaler alikevel, men jeg tror det er noe viktig i å spise et måltid sammen. Kanskje gjør de det på morgenen i stedet. Hva vet jeg.

Her er det ingen felles frokost. Enten er Henning dratt på jobb eller han kommer inn døra når vi drar fordi han har vært på nattevakt. Dis spiser frokost i barnehagen og Yme på SFO. Noen felles frokost eksisterer knapt nok i helgene.

Kveldsmat er spredt over hele huset og i et tidsspenn fra klokka seks til elleve så der er det lite felleskap. Med unntak av 13 desember, for da lager vi lussekatter og spiser dem til kvelds.

Så da er middagen det felles måltidet som vi har. Selv når treningen begynner halv fem og jeg braser inn døra kvart over fire forsøker vi å få til fem minutter der alle sitter rundt bordet. Og spiser det samme. Det vil si. Dis spiser bare potet for tiden. Yme spiser veldig lite potet. De velger seg ut en ingrediens og så ble det middagen. Faktisk er ikke det viktigste at de spiser, men at de sitter der. At de er en del av samholdet og av samtalen.

Jeg har lært sånne lure triks. Jeg har lært at jeg ikke må spørre “hvordan var det på skola i dag?” Det gir intetsigende svar, som “vet ikke”, “husker ikke”, “bra”. Nei, man må være smartere enn det.

“Ble det svømming i dag? Hva lærte dere i svømmetimen?” “Fikk du matteoppgaver som du syntes var vanskelige?” “Lekte du med noen av guttene i barnehagen?” “Hva var det morsomste som skjedde i dag?”

I dag har vi snakket om valg til elevrådet. Eirs klasse har avholdt valg, Isas skal ha senere i uka. Yme stakkars, er på småtrinnet, og de er tydeligvis ikke med i elevrådet. Noe Yme finner meget urimelig, så det ble en diskusjon om hvordan det av og til er i et samfunn. Noen tar avgjørelser på vegne av andre, uten at man har noe som helst å si. Deal with it!

Dis har hatt begravelse av en fugl i barnehagen og vært på biblioteket der hun traff Yme. Noe usikkert på hva som gjorde mest inntrykk. Yme syklet hjem og Eir besøkte en venninne etter skola. Isa er lykkelig over at det var feil på timeplanen og at de resten av året ikke skal ha både gym og svømming på samme dag, for det ville vært litt i overkant. Unison enighet om at fiskeboller er alright mat, men at mamma må øve seg på å ikke svi hvitsausen. Måltidet ble avsluttet med at Eir hadde høytlesning fra gårdagens blogginnlegg om min utagerende ungdomstid. Da var det kun hun og jeg igjen. Så da fikk vi sneket inn leselekse samtidig og en ny snakk om viktigheten av å ringe hjem når alt skjærer seg.

Det tok ikke lange tiden. 30 minutter, så var alt over og jeg sto alene med oppvasken. Men de 30 minuttene gjør allikevel noe med oss som familie.

Resten av ettermiddagen og kvelden har Isa vært på rommet, jeg la Dis og har sittet i et telefonmøte, Henning er ute, Eir leser seg opp på partiprogram for å terge mormoren i valgkampen og de minste kom seg i seng til rimelig tid. Så de 30 minuttene var det vi gjorde felles i dag.

Et felles måltid om dagen. Det er målet. Vi klarer det de fleste dager.

Har dere felles måltid? Synes dere det er viktig?