Ungdomsskola. Og kua, som en gang var kalv.

Hei.

Eir tror hun har verdens kjedeligste mamma. For mamma drikker ikke alkohol, mamma sminker seg ikke. Mamma liker ikke å bryte regler og det er hun som sier at pappa må skru ned lyden på TV slik at ikke han som bor på hybelen i kjelleren skal forstyrres. Mamma maser om oppvask og om klesvask og hun finner skjeldent på noe morsomt. Mamma har vært kjedelig helt siden tidenes morgen. Dørgende kjedelig, aldri funnet på noen sprell, aldri gjort noe litt på kanten. Tror Eir.

I dag begynte Eir på ungdomsskola. For sju år siden forklarte jeg en meget irritert andreklassing at sminke, det fikk hun vente med til hun skulle på ungdomsskola. Hvor ble de årene av lurer jeg? I dag var det en meget fornøyd ung dame som dro på skole, vel vitende at de årene,der hun måtte gjemme både lipgloss og maskara og sminkefjerner i sekken, er over! Jeg er ikke dum, jeg har bare valgt mine kamper.

Men jeg må jo si at det er med en viss engstelse jeg går inn i denne nye fasen av livet. Det er et ordtak som sier at kua glemmer at den selv har vært kalv. Jeg skal si dere det at denne kua her, hun husker det veldig godt.

Da jeg var ung var det slik at det året du ble konfirmert, da kunne du dra på bygdefest. Og for at det ikke skulle være forskjell på de som ble født først og sist på året så ble grensa satt ved årets start. Men da gikk man jo glipp av 2.juledagsfesten året før, så den fikk man jo egentlig lov å være med på. Og før den tid så hadde man jo vært med på litt av hvert. Så Eir, hun ligger laaaaangt bak sin kjære mor i så måte.

Og en ting var nå festene, men man overnattet jo gjerne hos hverandre både fredager og lørdager. Og de andre hadde storebrødre, som hadde venner. Hvor foreldrene var, det er jeg nå litt usikker på, men ikke der vi var i alle fall.

Og man satt barnevakt. Og ringte til åpen linje med telefonen. Man fant hemmelige filmer i skapene og man så til øyet var stort og vått på alt man ikke hadde lov til.

Det var storebrødre og det var gutter fra øyene som kjørte båt. En gang hang jeg sånn halvveis inn et baderomsvindu. Vi skulle snike oss inn uten at noen foreldre oppdaget det. Vel, det sto en pappa på badet og tisset. “Hvorfor henger du der?” Betimelig spørsmål siden klokka var 03:24 og man vanligvis ikke henger i et baderomsvindu på den tiden av døgnet. “Det ville vært enklere om dere brukte døra” sa han og spylte ned på toalettet. Neste morgen serverte han egg og bacon og lurte på om sønnen hadde nok bensin på båten til å få oss hjem. Det hadde han.

Det var hytteturer og det var teaterhelger og volleyballturneringer. De teaterhelgene. Hadde mamma bare visst. Eller, mulig hun visste, men lot meg erfare ting på egen hand. Stolte på at det gikk fint. Det gjorde jo det. Jeg ringte alltid hjem. Og pappa, som kjørte drosje, hentet meg alltid, og vennene mine også. Og de guttene fra øyene, som ikke helt var klar over at hun “der lille mørke med de store puppene” var datteren til han som kjørte dem på nachspiel… I allefall ikke første gangen.

Pappa måtte taue en bil, som egentlig ikke hadde motorstopp, men som tilfeldigvis stoppet litt bortenfor oss slik at noen måtte overnatte på sofaen. Snodig nok gikk bilen som ei klokke dagen etterpå.

Det var skjerf og høye halser, uforklarlige blåmerker som måtte skjules. Eller, de var jo ikke egentlig så uforklarlige, men mamma spilte dum og uvitende og sa sånn en smule ironisk: man MÅ jo ikke lage sugemerker der de synes.

Det var bananlikør gjemt på brusflaske og nordlandspils i en alder der nordlandspils slett ikke skulle drikkes. Ikke at det på noe vis smakte godt, men hvem brydde seg.

Det var jo mer. Det var drama og sjalusi og venner som ble uvenner og venner på ny. Det var samhold og trøst og skuldrer å gråte på. Det var samtaler i sene nattetimer for å løse verdensproblemer og det var drømmer om fremtiden. Det var gitar og det var sang, bokstavelig talt. Det var vennskap. Det var jenter som laget intriger og gutter som ikke brydde seg. Det var så masse, masse viktige saker som ikke var skole.

Skole? Jeg husker egentlig ikke så mye fra ungdomsskolen. Altså skolen. Det gikk bra allikevel. Noe gikk inn, selv midt i alt det andre. Eksamen ble bestått og prøver likeså.

I kveld klatret jeg opp på loftet. Fant frem eska som er merket “bilder fra før jeg møtte Henning” Eir kom etter. Noen ble bladd veldig fort forbi. Andre ble sett på og ledd av.

Og jeg satte meg på verandaen etterpå. Og lurte på om jeg er klar for dette? Å lose henne gjennom det som kommer. Vi har for lenge siden hatt praten om prevensjon. Det bekymrer meg ikke det spor. Vi har hatt praten om alkohol og narkotika også. Jeg bekymrer meg ikke så mye der heller.

Men å håndtere alle inntrykk som kommer inn fra øst og vest. Å være trygg på seg selv. Å tørre å stå opp for seg selv og andre. Å tørre å ringe hjem selv om man har gjort noe skikkelig dumt. Å tørre å si fra til voksne når ting vokser en over hodet. Ikke nødvendigvis si fra til meg eller Henning, men til noen voksne som kan hjelpe.

Jeg fikk lov til det meste da jeg var ung. Jeg tror mamma og pappa stolte på at jeg visste hvor grensene gikk uten at de stavet dem for meg. De stolte på at jeg ringte om jeg havnet i trøbbel, og jeg visste jeg kunne ringe hjem. En helg sa mamma til meg når jeg ringte for fjerde gang for å avgi rapport: du trenger altså ikke ringe for hver holme dere går i land på.. Jeg tror vi var innom fire kommuner den helga.

Men verden er så annerledes nå. Mens vi trengte en gul Rana 17 for å komme oss over kommunegrensene trenger de i dag bare en telefon. De har hele verden i handa, og bildene som jeg og Eir har sett på i kveld kan spres over hele verden på noen få strakser. De skal ikke bare handtere dem de kan se i øynene. De skal samle likes og takle kommentarer på snap. Det bekymrer meg mye mer enn alt annet.

Når jeg tenker på hva jeg gjorde i de tre årene Eir nå har foran seg på ungdomskola får jeg nesten angst. Men det gikk bra. Jeg var ikke eldre og jeg var ikke mer voksen. Hun er ganske lik meg, noe må da gener telle for? Litt fornuft må vi ha klart å snakke inn i henne? Jeg tror jo egentlig det. Men alikevel, det er skummelt. Kjempeskummelt.

Man får ikke gjort annet enn å være der. Snakke med dem, forsikre dem om at de har en trygg base. At uansett, så er vi her.

Og når hun klipper seg kort og farger håret lilla så skal jeg lukke øynene og tenke: hun kommer til å få en jobb, finne en partner og klare seg i livet.