Hei.

I går kom jeg over et innlegg av Sanna Sarromaa på Facebook. Det handlet om hvordan dagens foreldregenerasjon i bunn og grunn lager en generasjon der triste tanker og vonde følelser ikke mestres på annet vis enn via helsehjelp og psykiatritjenesten. Som vanlig setter Sanna ting på spissen. Jeg liker henne. Mange liker henne ikke. De synes hun er for direkte og rett frem. Mange tolker innlegget hennes ditten at “unger må tåle å mobbes”

Jeg tror ikke Sanna mener det. Det er i allefall ikke det jeg får ut av å lese innlegget hennes. Men unger må tåle litt. Og foreldre må slutte å fikse alt.

Silje Bjørnstad svarte med en kronikk. Det står mye fornuftig i den også. For poenget til både Sanna og Silje er at vi må begynne å skape robuste unger. Så er de to litt uenige i veien dit, eller det vil si, jeg tror ikke de innerst inne er så uenige, de har bare veldig ulike måter å formulere seg på.

En som skaper robuste unger in real life er Anja Holt. Hun blogger og er tenåringsmamma. Og hun skrev i dag et innlegg i Nettavisen. Bobleplast-barna og de krenkede foreldrene. Det er definitivt verdt de fem minuttene det tar å lese dem.

Jeg har skrevet om det før. Og Sanna har skrevet om det. Krenkelse. Det er det nye in-ordet.

Vi blir hjelpe meg krenket av alt for tiden. I barnehagen skal man ikke lage farsdags og morsdagskort fordi de som ikke har en pappa og ikke har en mamma kan bli lei seg. Jeg blir matt. Det må da heller være en fantastisk mulighet for å snakke om at alle faktisk ikke har en mamma eller pappa. Og at det er lov å være lei seg. Normalisere tristheten. Ikke pakke den bort og være livredd for å grave den frem.

Vi blir krenket av gamle barnesanger på 70-tallet. Pippi Langstrømpe skrives om. Hvorfor? Fordi noen kan bli krenket. Jeg tenker at det må jo være en ypperlig mulighet til å snakke med unger at sånn sa vi ting før, det gjør vi ikke nå. Og forklare hvorfor.

Vi skal ikke nevne forskjeller i hudfarge, væremåte eller utseende. Om noen har store ører så si nå for guds skyld ikke det da. Her hjemme har vi masse moro av Ymes store ører. Det er ganske moro når solen står bak ham og lyset skinner gjennom dem. Vi ler og skylder på gener fra pappaen. Yme lever utmerket med sine ører. De funker og de virker. Og om noen på skolen sier at han har store ører kommer svaret garantert til å bli: “ja, æ har arva di hos han pappa!”

Ingen skal være triste og ingen skal være lei seg. Det er en utopi ingen klarer å oppfylle. Unger blir lei seg av de merkeligste ting. En død meitemark, at de ikke hadde det samme pålegget som venninnen i matboksen, at venninnen fikk den buksa de ønsket seg, at kjæresten slo opp. Helt normalt. Knust blir de. Men de er ikke syke. Og de må ikke skjermes for normal tristhet. Og det skal i allefall ikke behandles.

Venner fant på noe og sa ikke fra. Kjipt. Neste gang kan det være en annen som blir glemt. Men om voksne er våkne og ser at det alltid er den samme. Ja da er det noe annet. Men å skape furore og ringe rundt til alle foreldre den ene gangen det skjedde. Det er da ikke nødvendig.

Normale følelser skal ikke til helsevesenet. Å ikke ville kle av seg i dusjen. Det er faktisk ikke grunnlag for legeerklæring. Å hyperventilere når man må lese høyt for klassen. Nei det er ikke angst. Det er faktisk ganske normalt, men ingen andre forteller at de har det på samme måte.

Vi må slutte å sykeliggjøre normalitet. For det hører faktisk ikke hjemme i helsevesenet. På samme måte som tidsklemma, krangel på jobb, krangel med ektemannen eller kona ikke hører hjemme i helsevesenet.

I sykemeldingsforskriften står det ganske klart at arbeidskonflikt ikke gir rett til sykepenger. Allikevel er nettopp dette en stor del av sykemeldinger. Fordi leger rundt om i det ganske land må finne en eller annen psykiatridiagnose å sette på folk fordi de ikke klarer å gå på jobb. Arbeidskonflikter løses innmari dårlig av helsevesenet. Men det går store ressurser til dette allikevel.

Jeg tenker at noe av uføret vi har kommet opp i skyldes nettopp dette. For at folk skal få hjelp så må det være en diagnose.

For å få ekstra ressurser på skola så må det ligge en diagnose i bunn, for å få tilrettelegging og ytelser hos NAV så må du ha en diagnose, for å få arbeidsgiver til å forstå at han må gjøre noe med et dårlig arbeidsmiljø så må det sykemeldinger og diagnoser til.

Diagnoser og sykeliggjøring er portåpner for alt mulig. Og det burde ikke vært sånn. For det skaper et behov for å putte diagnoser på helt normale tilstander. Og vi leger sitter i saksa og blir den store stygge ulven. “ungen får ikke hjelp fordi doktoren ikke ville henvise, jeg får ikke sykepenger fordi doktoren ikke ville sykemelde.” Motsatt får vi hos NAV at “kan ikke se at denne diagnosen er godt nok utredet, anbefaler å innhente hjelp hos spesialist” og spesialisthelsetjenesten sier “kan ikke se at pasienten har rett på behandling i spesialisthelsetjenesten da dette bør kunne håndteres lokalt”

Henvisninger skrives på vaklende grunnlag fordi det i enden skal gi et eller annet som ikke har med helse å gjøre. Som en ekstra ressurs i en klasse.

Det er et uføre. Et skikkelig et. Som kommer til å føre til samfunnsøkonomisk krasjlanding.

Jeg tror ikke folk er så mye sykere nå enn før. Vi har blitt flinkere til å finne de som er syke og gi behandling til disse. Men pendelen på hva vi kaller syk er også langt, langt, langt ut på siden. Vi må få den til midten. Vi må lære ungene at det går an å få høre at man har store ører uten at man er mobbet av den grunn. Men vi må også gjøre dem trygge på at om de får høre det hver dag, hvert friminutt og på skoleveien, ja da er det mobbing og da skal vi voksne håndtere det godt og ordentlig og få en slutt på det. For å bruke en klisje så må vi skille bart og snørr. Og vi må kunne bli lei oss uten å bli krenket.

Vi må lærer unger at på skolen skal de selv om de kjenner på litt ubehag og ikke liker gym. Og så må ungene dusje. Fra førsteklasse. Og på fritiden sammen med foreldre. Som er naken i fellesdusjen i svømmehallen. Hvordan skal man som voksen få arbeidsmoral og se poenget i å møte på jobb selv om man er litt slapp en dag, om man gjennom hele skolegangen fikk mamma til å skaffe en legeerklæring på alt som var litt vanskelig? Svaret er at man får ikke noe arbeidsmoral.

Og vi må gjøre unger trygge på seg selv uten å lovprise alt de gjør. Jeg sier rett som det er til Dis at jeg ikke har en fjerneste anelse om hva hun har tegnet, men at om hun forklarer meg det så forstår jeg det nok. Hun ler og synes jeg er kjempeteit som ikke ser at den streken med en sikksakk over er en ape på tur i jungelen. Man skal ikke trykke unger ned, men man skal være ærlig. Hun er kjempeflink til å legge puslespill. Og å telle. Og da sier jeg det. Da trenger jeg ikke å si at den streken ser ut som en ape. Man er ikke flink til alt. Og man blir ikke likt av alle. Sånn er det for barn og sånn er det for oss voksne. Så om den eller den ikke vil leke. Ja da trenger man ikke nødvendigvis lage lekegruppe og føre dem sammen. Kanskje skal man, som Sanna skriver, leke med noen andre. Og så skal man lære dem at man kan være snill mot hverandre selv om man ikke alltid liker hverandre. Det kan også mange voksne lære seg. Nå er ikke det så enkelt på små skoler, men kanskje skal man nettopp av den grunn heller ikke ha så små skoler. Men det er en helt annen diskusjon.

Og så må unger få ansvar. For seg selv. Eir går alene til fysioterapeut. Hun klarer fint å fortelle hvor det kneet gjør vondt uten at jeg står over henne. Så får jeg beskjed hos fysioterapeuten etterpå hva jeg skal følge opp frem til neste time. På fastlegekontor rundt omkring i dette landet sitter masse foreldre på vegne av sine barn. Ungene er ikke en gang med. Hva lærer det ungene? Et av to vil jeg tro. Enten at noen alltid fikser alt for dem, eller at deres stemme ikke teller. Ingen av delene er særlig ok.

Jeg tror det kommer til å ta tid å snu dette. Lang tid. Et par generasjoner vil jeg tro. Og jeg må si at jeg er veldig usikker å om det faktisk er i helsevesenet man skal putte pengene. Jeg tror ikke det. Jeg tror helsevesenet er ganske robust om det bare blir brukt på en mer fornuftig måte. Og så kan penger brukes andre steder som i skoler og barnehager, på arbeidsplasser og hos NAV. Jeg tror det med tiden vil være mer fruktbart. NAV snakker om frisknærvær istedet for sykefravær. Tror vi kan omskrive den til normalisering fremfor sykeliggjøring. Da når vi langt.

347 Delinger

3 Kommentarer on Normale følelser er ikke sykdom.

  1. Jeg deltok på et kurs, via kommunen, og jeg tror det er der man skal starte. Med foreldrene. Sett opp webinarer, kurs, del informasjon, stå på en bruskasse i parken, bare start å veilede foreldrene før ungene blir ødelagt.
    Lappeteppet Vil gjerne at du leser denne blogposten Jeg skal bli en “skitt banditt”My Profile

  2. Veldig bra skrevet. Du er god med ord. Så enig .Jeg er godt voksen , men ser ei underlig utvikling i samfunnet. En viktig debatt er det i alle fall Og det du mest belyser slik jeg tolker deg , er at vi må kjenne våre barn på godt og vondt og være flinke til å veilede dem . Vil anbefale en kronikk i Morgenbladet av Marianne Mjaaland. Psykiatriens diagnoser i fritt fall..Selv om det ikke er helt det samme , er hun bekymret for bruk av diagnose . Hun undrer seg over myndighetenes hensikt med å tre pakkeforløp nedover psykisk helsevern.

  3. Hei, vil bare nevne at du må ikke nødvendigvis ha en diagnose for å få ekstra ressurser på skolen eller i barnehagen. Det holder med en sakkyndig vurdering som sier at du trenger spesialundervisning (eller hva det nå er du trenger). Men NAV derimot, er ganske kravstore når det gjelder diagnoser.

Stengt for kommentarer.