Hei.

Min slu plan om fjelltur på søndag fungerte. Jeg lot alle sove til de våknet selv. Det førte jo til at min planlagte avreise klokken elleve ble forskjøvet til langt over ett, men alle var i relativt godt humør når vi dro, så det var verdt det.

Jeg hadde laget baguetter med kylling som niste, og Henning kokte kakao fra bunnen. Det vil si, i følge Isa skal man da male bønnene og det gjorde han ikke, det var kakaopulver fra freia. Jeg tror Isa muligens forveksler kaffe og kakao.

Målet vårt var Hestdalsfjellet. 592 meter over havet og en formidabel utsikt når man når toppen. Og så jukser man litt for man starter på ca 200 meter. Ingen stup, ingen dødsbratte steinurer.

Jeg skal ikke påstå at Isa var en solstråle hele veien, men hun mumlet i allefall noe bifallende da jeg spurte om stien var bedre enn de vi pleier å gå.

God sti, ingen mulighet for å gå seg bort. Dette var nøye gjennomtenkt og planlagt fra min side.

Jeg hadde en pose gullvafler som “motivasjonskjeks” og Dis hadde sin egen rumpetaske med Non-Stop i. Så for hvert røde merke var det kjeks og Non-Stop. Fungerte utmerket. At ungen åt en pakke gullvafler på tur opp… ja hva gjør nå det da. Hun trasket opp et digert fjell!

Og vi kom opp. Den siste kneika der er egnet for å ta livet av en 43 år gammel firebarnsmor uten grunntrening. Yme løp opp, bar til og med med seg en svær stein til varden..

Jeg prøvde fortvilet å få tatt et bilde av alle fire ungene på toppen. Jeg fikk tatt mange. Kun et eneste har gått gjennom sensuren. For enten er det lukkede øyne, grimaser, hår som blåser eller annet rusk. Men fikk tatt noen fine bilder av hver enkelt unge da.

Det blåste på toppen. Vi satte oss rett nedenfor i le og spiste. “Mamma, førr ei nydelig utsikt!!” Selv en fireåring forstår når hun ser noe spektakulært.

Så gikk vi ned. Med en multestopp på veien. Noen løp og andre ruslet, men vi kom oss ned i sånn passe samlet flokk. Dis var i et strålende humør og trengte hverken motivasjonskjeks eller Non-Stop.

Jeg liker fjellturer. Akkurat nå er det ikke favoritten til noen av ungene, men jeg har fortsatt troen på at de kommer til å huske dem med en viss glede når de blir større, og en dag stå der og si til sine håpefulle at jo, i dag blir det tur, uansett hva du sier.

93 Delinger