Fire år og overnatte borte?

Hei.

I hele ferien har Dis savnet bestevennen sin. Nå skifter jo bestevenner svært kjapt i den alderen og jeg prøver å lære alle barna at man faktisk kan ha flere bestevenner. I så måte er ikke Karstein og Petra særlig hjelpsomme. De to der er fryktelig monogame i sitt venneskap. Foruten akkurat det så er det ikke mye å utsette på Karstein og Petra. (Ja, de tre filmene vi har gått på repeat på Dis sin DVD i ferien)

“Kain æ ring ho”

Dis er jo et ekte barn av sin tidsalder. Da jeg var lita kostet det penger å ringe. Tellerskritt var dyre og telefonsamtaler noe man vurderte nytten av før man slo nummeret. Dis på sin side har både samtaler på facetime, messenger, skype, instavideo og mere til å velge på. Og intet av det koster penger. Så godt som daglig har det vært spørsmål om å ringe hjem til bestevennen. Mammaen, altså jeg har vært sløv så det har bare blitt noen bildevideoer der hilsener og ønsker om snarlig gjensyn har blitt overbrakt. Til stor glede og lykke i begge ender.

“Når æ kommer hjæm ska æ bare bo hos ho!”

Vi kom jo hjem sent søndag kveld og jeg var litt skeptisk på hvor realistisk det var å tro at vi skulle klare å få Dis opp og i barnehagen. Men det er utrolig hva fem, ja nesten seks ukers fravær fra bestevennen kan gjøre. Ungen hoppet, ok slepte, seg ut av sengen og var så klar så klar for barnehagen.

Uka har gått med til stadige spørsmål om overnatting. Og det Dis er mer uheldig stilt med foreldre som jobber skift og natt og helg så er bestevennen utrustet med verdens beste foreldre som sier: så klart du kan overnatte her på fredag!

Siden avtalen ble gjort på onsdag har det knapt vært snakket om annet. Det har utførlig blitt pakket overnattingssekk, leker har blitt veid og funnet for lett, andre har vært for store for sekken og andre igjen har fått tildelt en verdifull plass i oppakningen.

To truser, “førr dæ kain jo heinn at æ bare kain bi dær ei stund når æ først drar, mamma!” Bukse for kaldt vær og shorts for varmt. En kjole i tilfelle fest og sokker i to ulike farger.

Kosekatten som ikke er så stor, xylofon for orkesterlek og peppa gris med familie

En pysjbukse, ikke pysjgenser for det er for varmt, tannbørste og tannkrem.

Klar som et egg. Virkelig. Store sukk for at man faktisk må i barnehagen først på fredag.

Lykke…

I går sa jeg hadet på morgenen i barnehagen, hengte overnattingsekken på knaggen og dro på jobb for å overta vaktradioen. Henning gikk dobbelt og skulle være borte et døgn.

Det er fint å ha venner som kan hjelpe til med logistikken og fint å ha en bestevenn.

Noen mener det er tidlig å la fireåringer sove borte. Dis har overnattet hos venninnen før, det gikk kjempefint. Jeg ser ingen grunn i hele verden til å ikke la unger som har lyst sove borte, dra på turer med andre, dra på ferie med bestmødre og få slå ut vingene sine og se at verden er større enn mamma, pappa og senga hjemme.

I går kveld fikk jeg melding om at to store posjoner havregrøt var spist til kvelds og tannpussen var satt i gang. Hun spiser ikke havregrøt hjemme.

I formiddag sendte jeg melding og spurte om de var lei og om vi skulle komme å hente. Men de skulle i fjæra så henting måtte bare vente.

Så klart er tilknytning viktig og debatten går høylydt om vi i vårt samfunn ødelegger ungene våre med å sende dem i barnehagen som ettåringer. Noen er sikkert ikke klar. Men jeg kan med handa på hjertet si at alle mine fire var helt klare når de startet i barnehagen 11 mnd gammel.

De har ikke hatt de korteste dagene i barnehagen heller, 8-16:15 er vel normalen, men så har vi hatt gode ferier innimellom. De har vært på SFO etter skoletid og nå er tre de eldste hjemme på dagene frem til skola begynner.

Ungene er trygge, selvstendige og de tar kjappe omveltninger av planer på strak arm. Noe de har vært nødt til å lære seg. Fra de var små.

Jeg tror ikke vår måte er fasiten. For noen er det bedre å være hjemme, noen unger trenger det for å utvikle trygghet. For noen unger ville sikkert våre liv gitt utrygghet og usikre unger. For våre unger ville et liv uten barnehage, skole og SFO vært trist og kjedelig, Yme teller timer til SFO på mandag og alle tre gleder seg til skola begynner og hverdagen starter.

Og når jeg denne uka har sett gleden i øynene hos min fireåring som skal overnatte hos sin bestevenn så gir jeg meg selv faktisk en klapp på skuldra og tenker at noe rett har vi gjort vi også.